Han var alles helt. Åge Aleksandersen omfavnet ham. Nå beskrives Daniel Ortega som en despot.
Nyhetene melder at Daniel Ortega, presidenten i Nicaragua, møter hard motstand fra sin egen befolkning. Nicaraguanerne har demonstrert i gatene i flere måneder og krever at han går av. 350 skal ha blitt drept av regjeringens sikkerhetsstyrker og paramilitære grupper som regjeringen har kontroll over.
Javel, enda en diktator langt der borte som oppfører seg uakseptabelt, tenker mange i sommervarmen. Noen av oss reagerer likevel med et større engasjement enn vanlig. Rundt 1990 var Daniel Ortega et stort navn, ikke minst i Norge. Ikke minst i Trøndelag, kan vi nesten si. Åge Aleksandersen sørget for at han fikk mye oppmerksomhet i vår landsdel.
LES OGSÅ: USAs visepresident ber Ortega stanse volden
Åge og hans gode venn Bjørn Afzelius engasjerte seg sterkt i Nicaragua. I likhet med svært mange andre i den vestlige verden så de på Daniel Ortega som en helt. Han satt i ledelsen for den sosialistiske opprørsbevegelsen Sandinistas, som ikke bare kjempet for det nicaraguanske folket, men også mot USAs imperialisme i Mellom-Amerika. I 1979 var han med på å styrte den USA-støttede diktatoren Somoza. Etterpå var han sentral i juntaen som bygget opp igjen landet.
Han var president fra 1985 til 1990, og lille, fattige Nicaragua gjennomgikk en forvandling. Ortega bekjempet analfabetismen og sto for en omfordeling som gjorde at de fattige fikk mye bedre levekår enn før. Samtidig måtte han kjempe mot de høyreekstreme opprørerne i Contras. Ortega var en frigjøringshelt og ble dyrket som ei rockestjerne i mange vestlige miljøer. Han skrev til og med dikt. I 1980 utga The Clash et album med tittelen «Sandinista!»
Åge Aleksandersen besøkte Nicaragua første gang i 1988. Sammen med Afzelius sto han i spissen for en innsamling som resulterte i et nytt kulturhus i hovedstaden Managua. De to besøkte Nicaragua flere ganger underveis.
Åge så at landet gjennomgikk store endringer. Da sandinistene i 1990 gjennomførte det første demokratiske valget på flere tiår, tapte Daniel Ortega for den konservative Violeta Chamorro. Det gjorde situasjonen i landet mye verre, mente Åge.
LES OGSÅ: Regjeringsstyrkene tok kontroll over demonstrantene
-Det er flere tannpastatyper i supermarkedene i Managua enn på S-laget på Flatåsen. Noen få lever i luksus, det store flertallet har det enda verre enn før, sa Åge til Adresseavisen i 1994. Da var kulturhuset ferdig, men Åge understreket at han og Bjørn Afzelius kom til å arbeide videre for et land som hadde blitt viktig for dem begge.
24 år senere er situasjonen i Nicaragua en helt annen. Daniel Ortega har vært president siden 2007. En stor opposisjon, hovedsakelig unge mennesker, mener han må gå av. De som demonstrerer i gatene, risikerer å bli drept. Enkelte demonstranter sammenlikner Ortega med mannen han bekjempet: Den forhatte Anastasio Somoza Debayle.
Vi må nok trekke fram den nesten utslitte formuleringen om at makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. Ortega har i mange år omgitt seg med mennesker som har bidratt til at han har fått en underlig virkelighetsoppftning. I et TV-intervju nylig ga han satanister, biskoper og USA skylden for uroen i landet – mens det var en omstridt pensjonsreform som utløste de første protestene.
Ortega er langt fra den eneste frigjøringshelten som utvikler seg til noe i nærheten av despot. Robert Mugabe er kanskje det fremste eksempelet. På 70-tallet bekjempet han Ian Smiths apartheid-styre i Rhodesia. Etter at han ble statsoverhode i Zimbabwe i 1980, utviklet han et mer og mer diktatorisk styre, inntil han måtte gå av i fjor. Flere tidligere kolonimakter i Afrika har eller har hatt statsoverhoder med fellestrekk med Mugabe.
LES OGSÅ: Åge møtte nicaraguanske Katia Cardenal igjen på Sverresborg
Når helter utvikler seg til å bli diktatorer som tenker mer på å berike seg selv og beholde makta enn på folkets beste, handler det blant annet om at makt har mye til felles med penger. Har man først fått en del, vil man gjerne ha mye mer.
Først og fremst handler det om historien og situasjonen i de landene der folket blir utsatt for maktmisbruk. Ingen av dem har demokratiske tradisjoner. Befolkningen er blitt utsatt for undertrykking i flere generasjoner, og de søker stabilitet. En sterk mann gir stabilitet, og i land uten solide, demokratiske kontrollinstitusjoner, kan en sterk mann stort sett gjøre som han vil.