Mennesker kan ikke reduseres til tall

Hvor mye verdt er du? Får du terningkast én eller seks? Er det i så fall noe det er lurt å bry seg om?

Snart blir vi nok bedt om å gi terningkast også når snekkeren har vært på besøk.  Foto: Shutterstock/NTB Scanpix

Saken oppdateres.

For noen dager siden møtte jeg to hyggelige og dyktige menn. Etterpå ga jeg dem terningkast fem. Det fikk meg til å tenke. Kanskje jeg burde gitt dem en sekser. Kanskje jeg burde nektet helt å vurdere dem på en skala fra én til seks.

Vi mennesker er sammensatte vesener. Vi har styrker og svakheter som ikke kan tallfestes. Det er nesten så jeg vil foreslå en folkebevegelse mot at vi gir hverandre karakterer.

De to karene jeg ga en femmer, gjorde en jobb hjemme hos meg, og det var arbeidsgiveren deres som etterpå spurte om jeg var fornøyd. Hvis jeg hadde vært i dårlig humør eller ganske enkelt hadde hatt lyst til å være slem, kunne jeg tenkt som så: «Jeg gir dem en ener. Da får de sikkert kjeft av sjefen, he-he.»

Tallenes tale er ubønnhørlig på stadig flere områder. Karakterjaget tar aldri slutt, selv om du er ferdig med all skolegang for mange år siden. Tidsånden sier at alt skal måles og tallfestes.

Nesten uansett hvilket servicetilbud vi benytter oss av, blir vi etterpå bedt om å gi en karakter til dem vi har møtt eller snakket med. Hvor fornøyd var du med telefonsamtalen, med hotellrommet, med sikkerhetskontrollen på Værnes?

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det må da være mulig å sove i ei fremmed seng ei natt uten å få masse spørsmål

Samvirkelagene – eller Coop, som de kaller seg nå for tiden - er blant de verste. Om du stikker innom et samvirkelag i byen eller et lite S-lag på bygda, kan du være sikker på at det kommer spørsmål på e-post: «Vi på COOP (…) takker for at du handler hos oss. Vi vil gjerne høre om dine opplevelser fra det siste besøket ditt ved at du svarer på noen få spørsmål.»

Om det er Mega, Extra, Prix, Obs eller hva de heter, det samme maset kommer alltid. Sjefene på alle disse små og store butikkene kan lett finne ut når jeg var der og viste medlemskortet mitt, og de vet også hvem som satt i kassen akkurat da.

Like masete er det å ringe en bedrift for å ordne opp noe som er så innfløkt at det ikke lar seg løse på nettet. Først får vi spørsmål om det er greit at samtalen blir tatt opp «som et ledd i vår kvalitetssikring» eller noe sånt. Ja da, greit, get on with it, tenker vi da. Så må vi taste ulike tall, firkant og stjerne ei stund før vi havner i kø hos en «kundebehandler».

LES OGSÅ: Sterk kritikk av test av 13-14-åringer

Prosessen er uutholdelig, men den er ikke over når vi legger på. Da kommer SMS-en:

«Hei! Vil gjerne vite hvordan du opplevde kontakten med kundeservice og håper du har tid til å svare på noen få spørsmål.»

Storebror har hørt oss mens vi snakket og får etterpå beskjed om karakteren vi gir. Hvis «kundebehandleren» ikke har vært innsmigrende på grensen til det kvalmende og karakteren er middels, får hun nok unngjelde.

Det er på tide med en folkeaksjon mot å svare på slike spørsmål. Vi bør i hvert fall kreve klekkelig betalt for å gjøre det – for til sjuende og sist er det jo penger det handler om. Selskapene driver business og vil tjene mer. De mener nok det er lønnsomt å vise oss at de jobber for at servicen skal bli bedre.

Har de ikke skjønt at den beste måten å gjøre servicen bedre på, er å gjøre telefonsamtalene enklere og raskere og ikke mase mer på oss når samtalene er avsluttet?

Når vi hele tiden blir bedt om å vurdere og sette tall på det vi opplever, har det sammenheng med en holdningsendring som har spredt seg utover mange samfunnsområder i vestlige land de siste årene.

LES OGSÅ: En omfattende spørreundersøkelse måtte til før Trøndelag fikk en visjon

Enten du driver sykehus eller skole, om du er politimester eller vaktmester, skal det du gjør, telles og måles. Men virkeligheten kan ikke alltid føres inn i skjema og måles i tall. I en del tilfeller får tallene en diktatorisk kraft. Dersom du ikke når måltallet, er du en fiasko, selv om det kan være helt andre faktorer enn din innsats som avgjør hvordan tallene blir.

Mennesker kan heller ikke måles i tall. Ingen er en ener og ingen er en sekser, men mange føler at de befinner seg et sted på en slik skala. Sekserne tror de er ufeilbarlige og mener de kan tillate seg hva som helst. Enerne føler seg mislykket i alt.

Verst er det når tallenes diktatur rammer ungene våre. De får ikke karakterer før i 8. klasse, men vi tester ferdighetene deres allerede i barnehagen. De forstår tidlig omtrent hvor på skalaen de ligger, enten det er snakk om flinkhet, popularitet eller utseende.

Mor og far viser vei. De har ikke alltid tid til å hjelpe til med leksene, for de må ut på intervalltrening eller sykle Byneset rundt før de legger seg. Da får de belønning på Facebook: «Spreking!»

Konkurransen begynner ikke når ungene blir testet i barnehagen. Den begynner før de kan gå. Foreldre på barseltreff kappes om hvem sine barn som krabber først. Alle vil ha terningkast seks, og ungene merker det.

Når undersøkelsene viser at stadig flere unge sliter med psykiske problemer, sier en del eldre at nå må de slutte å sutre. Livet er ikke enkelt. De må tåle litt motgang. Selvfølgelig må de det. Men de lever i et samfunn der vi måler hverandre som aldri før, og det har aldri vært så vanskelig å snu ryggen til omgivelsens krav som i dag. Det er tungt å ikke innfri forventningene. Ingen vil skuffe mor og far.

Før vi ber de unge om å slutte å sutre, må vi foreldre slutte å mase. Vi må si både til oss selv og til ungene at ingen tall kan si noe som helst om hva slags menneske du er. Det som teller mer enn noe annet, er i grunnen hvordan du oppfører deg mot andre.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

 
På forsiden nå