Når noen drar «Jeg er bare meg selv»-kortet

Nicklas Bendtner og Sylvi Listhaug understreker at de vil være seg selv. Hva med oss andre, spiller vi bare skuespill?

Seg selv lik I: Sylvi Listhaug lover at hun skal være seg selv, også som Frps første nestleder.  Foto: Roald, Berit, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Det hender vi sier det, både i vårt stille sinn eller til andre: «Jeg var ikke meg selv».

En slik erkjennelse kan komme i forbindelse med bilkjøring. Vi er diplomatiske og høflige mennesker på jobb. Så fort vi har kommet oss i bilen på vei hjem, kan vi bli transformert til en slags uhemmet Snøfte Smith som brøler bak rattet og viser fingeren. Medtrafikanter kan ikke høre, men ved å lese på munnen ser de at ordet I-DI-OT blir gjentatt.

Betente konflikter er en annen arena hvor vi går ut av vårt gode skinn og ikke kjenner igjen oss selv. I kampens hete kan vi komme i skade for å omtale vår kjære som en encellet, patetisk, selvopptatt premie-I-DI-OT.

Når skammen kommer sigende, beklager vi både overfor oss selv og offeret at vi ikke var oss selv i gjerningsøyeblikket. Vi ble vulgære og irrasjonelle. Og det er vi jo ikke?

Dessverre er det nettopp det vi er. Vi er sammensatte og har behov for å ventilere. For passivagressive nordmenn blir derfor bilkjøring eller den kvartalsvise krangelen med ektefellen en mulighet til å få ut skitten. Det kan selvsagt være ubehagelig å innrømme det, at vi også kan være ufine brølaper.

FIKK DU MED DEG DENNE? Der ingen skulle tru at nokon hadde sex

Samtidig er det et mål her i livet å være nettopp seg selv. Du skal være tro mot deg selv. Ikke prøve å være noen andre, tre inn i en rolle og spille et skuespill bare fordi du tror omverdenen forventer det. Likevel kan vi ikke dra «jeg er bare meg selv»-kortet i enhver sammenheng. Vi er vel ikke nødvendigvis falske og uærlige selv om vi ikke kaller en spade for en spade?

Sylvi Listhaug har gjort det til en merkevare. Hun gjentar det ofte, at hun aldri kommer til å være noe annet enn seg selv. Senest i forbindelse med at hun ble konstituert som ny første nestleder i Fremskrittspartiet. For henne er det unaturlig å liste seg rundt grøten med filttøfler når hun kommer med nye utspill. Listhaug ble som kjent presset ut som innvandrings- og integreringsminister etter Facebook-posten der hun hevdet at Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet.

Både innad og utenfor partiet er det flere som er bekymret for retorikken og formen hennes, kanskje det kan skade samarbeidet på borgerlig side. Listhaug kan på ingen måte berolige kolleger. «Jeg kommer til å fortsette å være meg selv. Jeg kan ikke være noen andre», poengterte hun da hun ble nestleder.

Jeg tolker det dit hen at hun vil fortsette med å være utemmet og dønn ærlig, og ikke noen politisk korrekt tåkefyrste. Hun har som mål å si det hun tenker og stå for det. Ikke på tørre møkka om hun viker en tomme selv om halve Norge mener hun bør jekke seg ned et par hakk.

RBK-spiller Nicklas Bendtner er også opptatt av å være seg selv. «Rosenborg har føltes som et nytt hjem og en ny familie for meg. Jeg har fått lov til å være meg selv», uttalte Bendtner på en pressekonferanse etter voldsepisoden hvor han angivelig skal ha påført en dansk drosjesjåfør kjevebrudd.

LES OGSÅ: Jordan får venstresiden til å se blått

Også i denne sammenhengen hersker det litt usikkerhet rundt hva som legges i begrepet. Hva gjør egentlig den danske profilen når han «er seg selv»? Er han seg selv fordi han alltid kan gå med sovehår og joggebukse? Eller fordi han får være seg selv som spiller, altså gjøre det han er best til mens han er på banen? Da Bendtner valgte å restarte karrieren ved å gå til Rosenborg, uttalte Aalesunds Bjørn Helge Riise at den danske stjernen var en gavepakke til traust norsk fotball. Riise lengtet etter litt mer show, «blest og faenskap» rundt kampene slik det var tidligere. Han ba trønderne om å la Bendtner få være seg selv på godt og vondt – ikke lenke ham fast og frata ham personligheten.

Riise har rett, det er artigere med folk som er seg selv, som er filterløse. Det blir mer action, mer åpenhet. Derfor er det litt skuffende at Bendtner ikke har bydd mer på seg selv, han har ikke sluppet en eneste offentlig verbal bombe à la Listhaug. Da tar jeg høyde for at han ikke var seg selv da den nevnte drosjeturen i København tok en trist vending.

Skillet mellom å være seg selv og ikke være seg selv, er med andre ord ganske tynt. Vi bør uansett fortsette med å beklage at vi ikke er «helt oss selv» når vi tråkker andre på tærne. Det føles i hvert fall bedre enn å slå fast at vi «bare er oss selv».

På forsiden nå