Hvorfor rippe opp i det du har lagt bak deg?

Gjenforening med gamle studievenner er som et glass med Campari: Det smaker av noe godt, vondt, bittert og gammelmodig.

Ikke helt vellykket gjenforening: Marve Fleksnes (Rolv Wesenlund) inviterer tre gamle svirebrødre fra den tiden han avtjente verneplikten i marinen i en episode kalt «Rotbløyte». Karakteren Sengehesten (Svein Wickstrøm) tok med seg kona, Skrekkøgla Martha (Elsa Lystad). Marve må skuffet innse at de gamle vennene har forandret seg siden sist, blant annet har de et annet forhold til alkohol.  

Saken oppdateres.

Jeg skal på reunion i helgen, 20 år etter at jeg ble uteksaminert fra journalistutdanningen ved Høgskulen i Volda. Journaliststudentene fra 1998-kullet skal møtes i hovedstaden for å mimre om årene i ei bygd på Sunnmøre.

Og det var litt av ei tid, som det heter. Litt teori, mye praksis, mest fest. Som en slags toårig leirskole for voksne mennesker hvor kulissen var grønne hager, kvasse fjell og ferja over Voldsfjorden.

Årene var også en brytingstid, som det heter i gamle historiebøker. Vi som gikk på avislinja lærte eksempelvis litt om internett og verdensveven. I klassen hadde vi en fyr som kunne mer om EDB enn læreren, og han viste oss hvordan vi kunne hente ut informasjon ved å søke på den norske søkemotoren Kvasir («Husk å sette www først i søkefeltet!»). Google eksisterte ikke på det tidspunktet, selskapet ble først etablert høsten 1998. Vi brukte også noen sene kvelder med å bygge opp noe som lignet en hjemmeside. Denne lærdommen kom godt med da jeg senere søkte jobb i NRK Tekst-tv på Marienlyst. På jobbintervjuet ble Tekst-tv-sjefen imponert over at jeg kunne noe om internett. NRK hadde store planer om å satse på nyhetsformidling på nett, og da kunne min digitale spisskompetanse (!) komme godt ned. Såpass lettlurt var han at jeg fikk jobb.

LES OGSÅ: Han gikk fra Fokus Bank i Trondheim til toppledelsen i Danske Bank. Nå har «tidenes hvitvaskingsskandale» kostet ham jobben

Selv om vi hadde noen timer med Kvasir i studieløpet, minnet tilværelsen nærmest om bronsealderen når det kom til teknologiske nyvinninger. I dag sjekker nordmenn mobilen i snitt hvert sjette minutt. Den globale gjennomsnittspersonen bruker fem år og fire måneder av livet sitt på sosiale medier. For over tjue år siden hadde vi derfor flust med tid til dagdriveri. Uten smarttelefon, Snap eller annen app, kunne vi tilbringe timevis med å tomprate og spise Grandiosa-pizza mens vi lå i loslitte Ekornes-sofaer. Ikke minst, utover en mulig bondeanger, trengte vi overhodet ikke bekymre oss for at noen skulle filme oss med mobilen mens vi klina med en eller annen studiekompis på et sent nachspiel – og spre det til resten av verden. What happened in Volda, stayed in Volda, for å si det sånn.

FIKK DU MED DEG DENNE? Må vi mase mer om klimakrisen? Sommeren var jo fantastisk

Vi levde med andre ord i ei boble der under steinsprangene. Fint lite visste vi om hva venner og familie på hjemstedet foretok seg. Jeg fikk knapt med meg at det var tusenårsjubileum i Trondheim i 1997. Eller at Norge tok lag-gull i kombinert under Ski-VM i Granåsen. Ingen Zalando å bruke studielånet på. Ingen Facebook-oppdateringer fra bekjente som dokumenterte magiske ferieturer, vennemiddager og nyblekede tenner. Faren for å sammenligne oss syke med resten av verden var dermed mye mindre.

I dag vet vi bedre. Takket være både tradisjonelle og sosiale medier vet jeg ganske mye om mine tidligere studievenner. Om alt fra begynnende hårtap til jobbskifter. De har blitt dugendes folk uten den minste lampefeber. De har blitt USA-korrespondenter, kommunikasjonssjefer og filmskapere. Lærere, politikere og sauebønder.

På slutten av 90-tallet derimot, visste vi ingenting om framtida. Selv om livet som regel lekte, murret bekymringen under overflaten: Ville vi få oss jobb? Som nyutdannet journalist med noen humanistiske universitetsfag i baklomma, er du strengt tatt ikke noe som helst. Du er verken utdannet forskalingssnekker eller sykepleier. Derfor var jeg ikke så høy i hatten våren i 1998 da jeg satt på bussen på snirklete veier mot hovedstaden. Hvordan i all verden skulle det gå med meg? Selvtilliten ble ikke bedre av at ekskjæresten satt på seterekka foran meg med sin nye kjæreste.

Det er vel nettopp frykten for ikke å være bra nok som får enkelte til å droppe slike jubileer. Eller forbitrede minner om ensomhet og kjærlighetssorg. Hvorfor rippe opp i noe som du har lagt bak deg? Samtidig er det slik at alle, uansett hva du blir og måtte føle, er en viktig del av klassebildet. Poenget med gjenforeningsfester er ikke å stille ut sin egen lykke, men å flire godt av fortiden. Snodige lærere, uforglemmelige rotbløyter og studieprosjekter som får «Norge Rundt» til å framstå som hypermoderne.

Enkelte er dessuten frarøvet muligheten til å mimre over det som en gang var. Tre av fire nordmenn lever til de blir over 70 år. Om vi dør før det, er det som regel av kreft. Enkelte av oss som studerte sammen, teller med i statistikken over antall kreftdødsfall i løpet av de siste 20 årene. På Facebook-siden som festkomiteen har opprettet, har noen lagt ut et bilde av Facebook anno 1996. Altså den fysiske studentkatalogen som listet opp alle studenter ved høyskolen med navn og et passbilde i svart-hvitt. To av jentene som smiler freidig til fotografen, døde av kreft allerede i 40-årsalderen.

LES OGSÅ: Varslene mot SVs skolebyråd og Giske-saken har noen uheldige likhetstrekk

En del av klassebildet: Gjenforening med gamle klassevenner handler ikke om å stille ut sin egen lykke, men å flire godt av fortiden.  
        
            (Foto: Tegning: Karl Gundersen )

En del av klassebildet: Gjenforening med gamle klassevenner handler ikke om å stille ut sin egen lykke, men å flire godt av fortiden.   Foto: Tegning: Karl Gundersen

På forsiden nå