Problemet med «Lolita» etter #metoo

God, problematisk og beryktet roman om en voksen mann som tenner på jenter mellom 9 og 14, er verdt å lese og diskutere på nytt.

Kubricks Lolita: Sue Lyon var 15 år gammel da hun spilte 12-årige Dolores, eller Lolita som hennes langt eldre elsker kaller henne i Stanley Kubricks filmversjon av Vladimir Nabokovs roman.  Foto: MGM

Saken oppdateres.

Amerikanske debatter kommer oftere og raskere til Norge. Nå om en gammel amerikansk roman skrevet av en russer. Ei bok som første gang kom på norsk for ganske nøyaktig 59 år siden: Vladimir Nabokovs «Lolita».

Sjelden har en roman skapt så mye oppstyr så lenge som den beryktede fortellingen om den middelaldrende mannen Humbert Humbert og hans erotiske fascinasjon for det han kaller «smånymfer» i Odd Bang-Hansens oversettelse fra 1959.

Vladimir Nabokov(1899-1977) skrev «Lolita»(1955) mens han bodde i USA.  Foto: Ap

 

Nærmere bestemt sikter hovedpersonen, som mange i dag ville kalt for pedofil, til piker mellom ni og 14 år. Piker som: «overfor enkelte forheksede vandrere på jorden, dobbelt så gamle som dem eller eldre, røper sin sanne natur». Denne «sanne» naturen er såkalt «nymfisk» eller «demonisk», noe som gjør dem til utvalgte vesen, til særlig glede for «innvidde» menn.

Det er ikke rart en slik historie har skapt forferdelse og skrekkblandet fascinasjon siden boka ble utgitt. Særlig fordi boka er godt skrevet, av en stor forfatter. Om «Lolita» er Nabokovs beste bok kan og bør diskuteres. Den har utvilsomt blitt hans mest ikoniske, godt hjulpet av én god og én middels filmversjon i 1962 og 1997. Lolita-kulturen med seksualisering av barn og unge jenter, har fått begrepsnavn fra romanen.

Etter #metoo har feminister i for eksempel USA og Spania stilt spørsmål ved klassikerstatusen til romanen og problematisert hovedpersonens syn på jenter og kvinner. I Norge startet en lignende debatt da Hanne Solvang, redaktør for tidsskriftet Fett, i Klassekampen skrev om sin irritasjon ved å lese boka i dag. Hun savner kritisk diskusjon av bokas framstilling av overgrep og kvinneforakt.

Forfatter Knut Faldbakken tok kraftig til motmæle mot Solvangs pirking i «Lolita». Han hevder motstand mot boka skyldes at den ikke er «moraliserende eller politisk korrekt. Her ytres ikke et negativt ord om småpikesex», skriver Faldbakken, med et ubehagelig ekko av hovedpersonens retorikk. Torsdag møtes Faldbakken og Solvang til debatt på Litteraturhuset i Oslo, om nettopp å lese «Lolita» i dag.

Les også kommentaren «Petra on the beach» om kultur for barn og voksne

Selv har jeg prøvd, og mener boka utvilsomt fortjener klassikerstatus. Likevel merker jeg mer ambivalens over lesningen nå, enn i første møte på 80-tallet. Hovedpersonens utlegning om «skolepikelårenes lange kystlinje» og foraktelige skildring av Lolitas mor, som han likevel gifter seg med, for å få tilgang på datteren, får en mørkere, vondere klang bak de virtuose skildringene.

Gode, slitesterke bøker er som regel klokere og mer utfordrende enn forfatter og hovedpersoner. Nesten like interessant som dagens Lolita-diskusjon, er det å se hvordan «Lolita» ble mottatt i Norge for knapt 60 år siden, inkludert filmversjonen til Stanley Kubrick fra 1962.

90-tallsutgaven: Jeremy Irons og Dominique Swain som Humbert og Lolita i 1997-filmen av boka. Hun var 16 år da hun spilte «smånymfen».  Foto: PETER SOREL, AP

 

Adresseavisens anmelder Johan Johansen beskrev høsten 1959 romanen som «en rystende bok» som lar oss skue inn i et menneskesinn prisgitt en «abnorm» kjærlighetskonflikt. Ved premieren på filmversjonen, er det derimot som om de norske anmelderne har stilt seg bak bokas hovedperson Humbert Humbert.

Aftenpostens Sven Krohn problematiserer at Lolita-skuespilleren ser for gammel ut: «I filmen er barnet Lolita spilt av en pike i tenårene, tilsynelatende nærmere tyve enn tolv. Og stefarens dragning mot det langbente nydelige vesenet blir ikke mer unaturlig eller forferdende enn at hvilken som helst middelaldrende mann kan føle seg tiltrukket av pene unge piker», skrev han.

I VG gikk signaturen E.E. enda litt lenger. Han, for vi får tro det er en mann, kaller filmen «meget tekkelig og stort sett kjedelig», med følgende begrunnelse: «Barnerumpen Sue Lyon virker verken så tiltrekkende eller så uimotståelig at man overbevises om den kraft hun angivelig skal øve over den meget eldre mann». Jommen sa jeg småpikesex. Sue Lyon var for øvrig 15 under innspillingen.

Vi er mange som har lest og hatt glede av Nabokovs beryktede roman. Da Anne B. Ragde i desember 1999 ble bedt om å kåre århundrets beste bøker, satte hun «Lolita» på førsteplass. Carl Frode Tiller trakk fram boka i en sak om erotisk litteratur i 2007, men understreket ambivalensen i romanen. «Straks man leser en vakker og kanskje opphissende erotisk passasje, kommer det jo en passasje der man blir påminnet om at dette faktisk dreier seg om overgrep» sa han. Etter #metoo vil denne påminnelsen virke enda sterkere på mange lesere. Det gjør ikke romanen dårligere, men den må tåle å bli diskutert og lest med kritisk blikk av i dag også.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå