22. juli-filmene utfyller hverandre

Fredag kommer den tredje av årets filmer om Utøya og 22. juli. Frykten for at det skulle lages spekulasjon og underholdning av tragedien var heldigvis ubegrunnet.

Utøya-filmene: Kaja, spilt av Andrea Berntzen, i Erik Poppes «Utøya 22.juli».  Foto: Agnete Brun

Saken oppdateres.

Vi må sannsynligvis tilbake til 2. verdenskrig for å finne en hendelse i Norge som har resultert i så mange filmfortellinger laget innenfor et begrenset tidsrom, som terrorhandlingene 22. juli 2011. At det i år har kommet to kinofilmer og en Netflix-film i løpet av få måneder, er ikke bare tilfeldig.

Etterlatte og pårørende kan mene at syv år er for kort tid til å få dramatisert og gjenfortalt hendelsene med filmmediets virkemidler. På forhånd manglet det ikke på motforestillinger og advarsler mot flere av filmene.

Etter å ha sett og fordøyd alle tre, tror jeg vi skal være glade for at det nettopp er Erik Poppe, Paul Greengrass og Carl Javér som har laget de tre filmene som belyser tragedien i ettertid.

Alle de tre filmene er preget av ærefrykt og ærbødighet for temaet. De er laget på svært forskjellige måter, tilpasset ulike grader av kjennskap til hendelsene fra før hos publikum. Sånn sett utfyller filmene hverandre på godt og vondt, selv om ikke alle er like vellykket.

For det store bildet gir Netflix-filmen «22 July» av Paul Greengrass, basert på Åsne Seierstads bok «En av oss», et overblikk, med mye vekt på hvordan Norge taklet katastrofen. Samtidig, sett med norske øyne, er det bra at Erik Poppes «Utøya 22. juli» kom først, og at den konsentrerte seg om ofrene og de overlevende. I den blir gjerningsmannen nærmest en skygge mellom trærne, hovedsakelig skildret gjennom lyden av skudd og kaoset, redselen og skadene fra skuddene. I «22 July» møter vi også gjerningsmannen.

Måten Poppes «Utøya 22. juli» er laget på, bruken av tid, foto og perspektiv, gjør filmen til en intens, rystende skildring av terroren filmfortalt fra ungdommenes synsvinkel. For dem som har sett Poppes film og fortsatt husker tilbake til 2011 i Norge, er det et sjokk å møte Anders Danielsen Lie i rollen som Anders Behring Breivik i Netflix-filmen «22 July». Særlig tidlig i filmen hvor han forkledd som politi rekvirerer båtskyss til Utøya for å sikre ungdomsleiren etter eksplosjonen i Oslo, som han sier.

En av landets beste filmskuespillere spiller terroristen. Det er vanskelig å se for seg at noen kunne ha taklet rollen bedre enn Danielsen Lie. Det er en ganske vanlig myte å tro at fordi om et tema behandles på film, er det større fare for at det forflates til «underholdning» enn for eksempel i bokform.

Sterke scener: Andersen Danielsen Lie som Anders Behring Breivik i Netflix-filmen «22 july».  Foto: Faksimile fra trailer «22 july»/Netflix

 

At Paul Greengrass har laget actionfilmer om Jason Bourne, er brukt som et skremmebilde for filmen før og etter premieren. Netflix-filmen er ikke uproblematisk, men spekulativ er den ikke. I helga gikk lærer og overlevende fra Utøya, Magnus Håkonsen ut mot filmen i flere medier, og beskyldte den for feil og forenklinger. Det må filmen tåle.

Etter mitt syn er svakheten til Netflix-filmen er at den blir skjematisk fordi for mye skal med. Den er også noe svulstig i rosen til hvordan Norge taklet tragedien. Samtidig treffer filmen en ubehagelig aktuell nerve, ved at Breiviks forsvar for ugjerningene låter som et ekko av mye av dagens debatt om innvandring og multikultur. Greengrass bruker historien til å si noe om dagens situasjon også.

Den minste og mest spesielle av 22. juli-filmene, er den svenske dokumentaristen Carl Jávers «Rekonstruksjon Utøya», som har kinopremiere i helga. I den møter fire overlevende fra Utøya en gruppe på 12 ungdommer i Nord-Norge. De overlevende forteller sine historier til de andre ungdommene, som så spiller ut Utøya-historiene på gulvet, i en slags blanding av teater og psykodrama.

Gruppeklem: Dokumentaren «Rekonstruksjon Utøya» gir et sterkt møte mellom fire overlevende fra Utøya og en gruppe med norske ungdommer.  Foto: Tour de Force

 

Det låter som et grep bedre egnet for teater enn film, men de fire overlevende og deres historier i møte med unge skuespillere skaper sterke bilder og gripende scener. Selv om filmen foregår i et filmstudio i Nord-Norge, klarer den å gi et annet og sterkt innblikk i Utøya-terroren sett fra de overlevende. Den er bygd opp slik at den siste historien har et klimaks som gir løft og håp. Det kan trengs etter å ha sett de to første 22. juli-filmene. Alle tre er også til å gråte av, samt på ulikt vis bidrag til forståelse og debatt.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg

På forsiden nå