Gutta på tur i Afrika

Høstens film og roman om den norske Kongo-saken, stiller Erna Solbergs 17. mai-pressekonferanse i fjor, om løslatelsen av Joshua French, i et underlig lys.

Kisangani, Kongo: Drapsdømte Tjostolv Moland (t.v.) og Joshua French (t.h.) på vei til ankesaken i 2010.  Foto: Junge, Heiko, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Hva var det egentlig som skjedde i jungelen i Kongo 5. mai 2009? I snart 10 år har saken hvor de to norske eventyrerne og leiesoldatene Tjostolv Moland og Joshua French ble tiltalt og dømt til døden i Kongo for drap og medvirkning til drap på sjåføren Abedi Kasongo fylt norske medier.

Lenge var Morten Strøksnes brageprisnominerte dokumentarbok «Mordet i Kongo» fra 2010 den sentrale fortellingen om saken, uten at den ga noe klart svar på hvem det var som drepte sjåføren til Moland og French under deres myteomspunne oppdrag. Etter to rettssaker i 2009 og 2010 med dødsdommer for begge nordmennene, ble Moland funnet død på cella 18. august 2013.

Filmversjonen: Tobias Santelmann og Aksel Hennie som Moland og French på plaketen for filmen «Mordene i Kongo».  Foto: Friland Produksjon/David Bloomer

 

Etter at French ble løslatt og overført til Norge 17. mai i 2017, formidlet på en ekstraordinær pressekonferanse fra regjeringen, har Kongo-historien fått stadig flere liv og format i norsk offentlighet.

I fjor høst kom Frenchs mor Kari Hilde Hodne French med boka «Dødsdømt i Kongo». Tidligere i år presenterte NRK podkasten «To hvite menn», hvor French forteller over seks episoder. I helga har spillefilmen «Mordene i Kongo» premiere. Nylig kom den opprinnelige manusforfatteren til filmen, Nikolaj Frobenius med romanen «Kongonotatene». Torsdag viste TV2 dokumentaren «Joshua French – dødsdømt og fri», mens French selv kommer til Olavshallen i januar med turne-forestillingen «Joshua French – Dømt til døden». Ingen skal si at saken har vært tiet i hjel.

Høstens roman: Nikolaj Frobenius skulle skrive manus til «Mordene i Kongo», men trakk seg fra prosjektet etter å ha besøkt hovedpersonene og skrev i stedet en roman om prosessen. 

 

Samtlige bøker om saken har det til felles at de etterlater leseren med vel så mange spørsmål som svar. Det gjelder også spillefilmen, selv om Aksel Hennie på «Lindmo» sist helg hevdet at sannheten finnes i filmen. Med det sikter han nok til at det er opp til publikum å velge å tro om det var Moland, French eller ukjente som skjøt og drepte sjåføren deres.

Filmens opprinnelige manusforfatter Nikolaj Frobenius skildrer i romanen «Kongonotatene» en norsk forfatters møte med saken og hovedpersonene. Romanen kan tidvis minne om dokumentarboka til Strøksnes. I tillegg trekker Frobenius paralleller med Joseph Conrads klassiker «Heart Of Darkness» fra 1899 om europeisk mareritt og galskap i jungelen i Kongo. Francis Ford Coppola brukte Conrads Kongo-roman som grunnlag for den kanskje beste filmen om Vietnamkrigen, «Apokalypse Nå» (1979).

Omstridt klassiker: Joseph Conrads «Heart Of Darkness» fra 1899 kan leses både som et grotesk bilde på og mytologisering av kolonitiden i i Kongo, og som kritikk av europeernes framferd i Afrika. 

 

Tittelen på NRKs podkast, «To hvite menn» og bildene som tegnes av Moland og French i høstens spillefilm og roman, gjør det problematisk å se Kongo-historien i et norsk perspektiv. Særlig fordi samtlige beretninger har et dunkelt lys over hva som skjedde og hva slags oppdrag de norske leiesoldatene var ute på. Både i filmen og romanen skildres Moland og French som selvmytologiserende «voldsmenn» og eventyrere som mener Norge har blitt for «soft» for menn av deres støpning.

Filmen slutter med tekstplakater som trekker en linje fra løslatelsen av French i 2017 til at hans familie betalte erstatning til den drepte sjåførens enke. Dessuten ruller det over lerret at Norge rundt løslatelsen bevilget ca. 45 millioner dollar til skogsprosjekter i Kongo.

17.mai-seansen: Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende innkalte pressen 17.mai 2017 for å fortelle at Joshua French var fri og i Norge.  Foto: Pedersen, Terje, NTB scanpix

 

I filmen klager French og Moland på at Norge i første omgang ikke var villig til å betale for å få dem løslatt. Etter å ha sett filmen og lest boka blir det nesten absurd å se om igjen pressekonferansen fra 17. mai i fjor, da statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende stolt kunngjorde at French var løslatt og hadde ankommet Norge på nasjonaldagen. Kunne de ikke fått ut French uten å slå på stortromma etterpå?

Utenriksminister Brende presiserte at det ikke var utbetalt penger i prosessen eller lagt føringer for framtidig bistand som en del av frigivelsen. Filmen inviterer til å tro noe annet. Det er selvsagt og naturlig at norske myndigheter jobber for å hjelpe nordmenn med dødsdom i utlandet. Likevel er det noe med den offisielle 17. mai-markeringen av løslatelsen og summen av dunkle beretninger om hva som egentlig skjedde, som gir grunn til å kjenne et norsk ubehag over denne historien, helt fra start og fram til nå.

Les også kommentaren «22.juli-filmene utfyller hverandre»

På forsiden nå