Nå venter vi bare på «Krexit»

Men om det er Knut Arild Hareide eller Erna Solberg som må gå, er fortsatt helt åpent. Eller finnes det håp for en tredje vei?

Blir det den røde Hareide, den blå Ropstad eller den gule Grøvan som vinner kampen om KrFs veivalg? 

Saken oppdateres.

Det har vært litt av en reise. KrF velger side – minutt for minutt har tatt oss fra Templet i Oslo til Nordkjosbotn, via Skogn til Frelsesarmeen på Jeløya. Nasjonen har holdt pusten mens delegater med skarre-r har spist kringle og hatt endeløse voteringsdebatter. Så ender det hele i politikkens egen jammerdal: På et konferansehotell på Gardermoen.

Selv om de blå leder med ni mandater, er det ingen grunn til at Erna Solberg og hennes folk kan senke skuldrene. Kampanjen for å få folk til å snu, er godt i gang. I KrF er det ikke lov å bryte det åttende bud, men det er helt greit å ombestemme seg. Hareide-fløyas sterkeste kort er Hareides lederskap. Selv om det ble ettertrykkelig sagt at dette ikke skal være et ledervalg, brukes Hareide-kortet for alt det er verdt. «Norge trenger Hareide», heter det på Facebook. Det alle lurer på er om Hareide vil stille et slags kabinettsspørsmål på selve landsmøtet. Det kan snu noen som ikke vil miste Knut Arild, selv om det har ligget i kortene hele veien. For hver dag har gått har Kjell Ingolf Ropstad vokst i rollen som arvtager.

LES OGSÅ: Hareide liker ikke prosessen han selv har invitert til

Skal man være ærlig, og det liker de å framheve seg som i KrF, tror jeg alle ser at dette kunne tippet begge veier. Om bare ikke Rogaland gjorde ditt, om bare ikke Sandnes gjorde datt, om bare ikke Grøvan var i New York, om bare ikke den var syk, om bare den innlederen fikk komme til Trøndelag, om bare avstemminga var åpen osv osv. Noe klart råd til partiet er det ikke.

Hareide har fått ros for å være modig. Han fortjener ikke like mye ros for prosessen. Spillereglene var ikke klare. Da kan man heller ikke laste partiet for å bruke alle triks i boka. For mye står på spill, på begge sider. Såpass har vi lært om partiet etter å ha fulgt fylkesårsmøtene deres dag etter dag. Splittelsen i KrF er dypere enn selv den mest misantropiske hadde forutsett. Det er nesten så man lurer på om de ikke egentlig er to partier. Minst. Det er gjentatt så mange ganger at det nesten er blitt en slags sannhet: Det verste vi kan gjøre er å ikke gjøre noe. Mon det. Etter å ha hørt hundretalls av KrF-ere virker motviljen mot det regjeringsalternativet de selv ikke ønsker, sterk. Da kan nok Grøvans tredje vei vise seg å ikke være så dum likevel.

Grøvan-alternativet fikk et dårligst mulig utgangspunkt. Det ble avvist av partiledelsen, mens hovedpersonen selv var i New York og brukte tid på å summe seg. Nå har sørlendingen til gjengjeld klart å bli KrFs store joker. En tilværelse som evig opposisjonsparti er dødens. For ethvert ansvarlig parti er det et mål å komme i regjering. Derfor er ikke den tredje vei et svar inn i evigheten, men det kan gi partiet rom til å gjøre veivalget sitt på et mer ordinært vis.

Hareide hadde stått seg på å gi partiet mer tid til å håndtere et så dramatisk valg. Han hadde også tjent på en ærligere virkelighetsbeskrivelse av de to veivalgene. Det er noe som skurrer når han omtaler sine gamle venner på høyresida i vendinger som «et kaldt samfunn». Enda rarere blir det når han ukritisk hyller venstresida. KrF vil åpenbart trives bedre med deres engasjement for bistand, fattige og utgifter til gode formål. Samtidig vil det være åpenbare konfliktområder. Det er bare et spørsmål om tid før feministene i Ap havner i klinsj med det verdikonservative KrF. Hvis man lurer på hva som venter er det bare å spole tilbake noen av fylkesårsmøtene. Der får de se hva de kan havne i regjering med. Jeg tror mange på både rød og blå side er litt småskremt, og det er ikke fordi det er halloween.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Knut Arild Hareide har hatt sju magre år som partileder. Endelig diskuterer vi politikk igjen, har mange KrFere gledestrålende uttalt. Hva har egentlig hindret dem før? Partiet burde kostet på seg en grundigere internrevisjon. Hva har egentlig partiet gjort for å lykkes i opposisjon? Har de valgt de rette sakene? Det virker heller ikke som Hareide har sett selvkritisk på sin egen rolle.

Smertefullt vil det bli, uansett hva KrF faller ned på. Det er heller ikke noe quick fix for partiet å gå inn i en regjering. Den blårødgule festen blir erstattet av den grå hverdagen. Kameraene skrus av og ingen bryr seg lenger om årsmøter på bedehuset. Det grunnleggende spørsmålet er da hva KrF skal være i norsk politikk. Etter å ha sett partiet utfolde seg i 33 lange dager og netter er jeg ikke nærmere et svar på det.


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

På forsiden nå