Gi meg de rause og varme

Når noen hevder at de er mer «rause og varme» enn andre er det all grunn til å bli litt skeptisk.

Denne høsten har det gått sport i å betegne hverandre som kalde eller varme.  Foto: Illustrasjon: Karl Gundersen

Saken oppdateres.

Det politiske året har vært rufsete på så mange slags vis. Når skuespillere går ut og trygler politikerne om mindre spill og støy, så sier det litt. 2018 har vært de politiske skandalenes år. Noe jeg også har sett på med bekymring, er en tiltagende tendens til å sette merkelapper på hverandre. Heller enn å diskutere politiske saker, har det gått sport i å betegne hverandre som kalde eller varme, naive eller kyniske, rause eller egoistiske.

At KrF begynte å bruke merkelapper som blå, rød, gul, blågul, rødgul og en sjelden variant av arten gulgul om hverandre, er så sin sak. Da er jeg mindre begeistret for den distinksjonen de mener å sette mellom kalde og varme partier. KrF har i særstilling gjort sitt for å ta eierskap til «et varmere samfunn». Jeg har for så vidt sympati for KrFs egenart i norsk politikk. Både som bevarer av den kristne kulturarven, en bremsekloss i spørsmål knyttet til bioteknologi og som en siste skanse for en konservativ familiepolitikk. I et samfunn hvor endringer skjer fort og det meste går i en liberal retning, spiller KrF en viktig rolle. Men at det samfunnet KrF står for skal være så mye varmere enn andre samfunn, det forstår jeg ikke helt. Med alt sitt snakk om familier og kristne verdier kjenner jeg personlig at ordet klamt passer litt bedre enn varmt. Hva som er et varmt samfunn finnes det neppe noe fasitsvar på. Vi er heldigvis forskjellige.

LES OGSÅ: Er synet på abort et generasjonsspørsmål?

Etter KrF-leder Knut Arild Hareides tale i høst, flommet det over på sosiale medier. Ros. Ris. Støtte. Motbør. Men mye hyllest. Som en av mine facebook-venner skrev: «Siv får velfortjent juling og Hareide får støtte for å feie den blå-brune kuldebølgen på dynga merket spesialavfall.» Det var umulig å ikke gjøre seg noen tanker om hvor varmt og raust samfunn man får når man med største selvfølge omtaler meningsmotstandere med ord som «blå-brun», «juling», «dynga», «spesialavfall».

Mye som skrives på sosiale medier, gjøres med de edleste hensikter. Sylvi Listhaug får, med rette, mye kritikk for sin språkbruk. At hun beveger seg på og tidvis over en grense, er det lett å være enig i. Hun kan også mistenkes for å ville piske opp stemningen med sine provokasjoner. Problemet er at hennes mange meningsmotstandere svarer med akkurat samme mynt. Med å tillegge motiver, demonisere og strø om seg med ufine personkarakteristikker. Alt gjort i beste mening; Skape et varmere og mer tolerant samfunn.

Et slik eksempel så vi da Frp-veteran Inger-Marie Ytterhorn skrev på Facebook at Oslo trengte noen som var «kronisk norsk» i 17. mai-komiteen. Ytterhorns håpløse utsagn ble heldigvis kjapt tilbakevist av Frp-leder Siv Jensen. At mange ville vise sin støtte til Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam, som er født på Sri Lanka, er flott. Samtidig er det noe med dimensjonene som blir feil i mitt hode når halve nasjonen går bananas for å fordømme en 70 år gammel dames veldig ukloke ord på Facebook. I kampen mot hatefulle ytringer på nett tror jeg noe av det beste man kan gjøre er å feie for egen dør. Et godt råd mot populisme og polarisering er å begynne å diskutere sak igjen.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Noen av påstandene som stadig slenges ut i den politiske debatten, er at samfunnet er blitt kaldere og at egoismen rår. At for eksempel innvandring har ført til større spenninger, er det liten tvil om. Da var det litt enklere i det lille bygdesamfunnet jeg vokste opp i. Dugnadssamfunnet levde i beste velgående og nabokjerringa brydde seg om alle, men også om alt. Unger lekte ute og Skomaker Andersen dominerte tv-skjermen. Rasisme så vi lite til og ingen skrev stygge ting på Facebook. Så var vel Mark Zuckerberg knapt påtenkt. Bygda var kjemisk fri for innvandrere, tiggere og narkomane. De som ikke passet inn, rømte til storbyen så kjapt de kunne. Det var et helt annet samfunn. Men at det var varmere og rausere enn dagens langt mer komplekse samfunn, tviler jeg på.

En ting er jeg likevel ikke i tvil om. Takke seg til folk som gjennom sine handlinger viser at de er rause og varme heller enn å snakke om at de er det.


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

På forsiden nå