La dem game til svetten siler

Foreldre kan vinne på å bli mindre sure på ungdommene sine som spiller dataspill.

Saken oppdateres.

De sitter på rommet sitt, med headset og nedtrukne blendingsgardiner, og spiller til svetteringene på T-skjorta blir store som tinntallerkener. Spiller de sammen med andre, gaules, heies og bannes det så det ljomer i veggene. Timene går, dag blir til natt, og foreldrene blir mer og mer frustrerte. Eller forbanna som det også heter. Skal virkelig poden vie livet sitt til den forbaska spillingen? Livet, eller rettere, det voksne født før 1990 forbinder med livet, passerer utenfor husveggene. Kan han ikke dra ut og finne på noe «ordentlig»? Bygge et skihopp, starte et rockeband eller i det minste dagdrive rundt i gatene sammen med venner?

Når spillentusiasten endelig kommer ut av rommet sitt, rimelig fornøyd med poengsummen i Fortnite, er foreldrene sure. Sure tryner er som kjent ikke det mest oppløftende her i verden. Skyldfølelse er enda verre.

LES OGSÅ: Oppdals valg: Skispor eller brøytebil

Forsker Beate Wold Hygen ved NTNU Samfunnsforskning anbefaler foreldre å sette seg mer inn i spillingen til barna sine. På den måten får voksne mer forståelse for hva ungene driver med. Det blir lettere å gå i dialog og oppfordre til måtehold, og er saktens et mer matnyttig grep enn å kjefte, innføre forbud og faste timeantall.

Mange barn og unge synes det er vanskelig når foreldrene er så negative. Det er kjipt når andre forteller deg at de hater det du elsker, og det er provoserende med en far eller mor som slår av det trådløse nettverket. På samme måte som det oppleves sylfrekt om noen skulle røske en spennende krimroman ut av hendene til lesehesten eller kreve at den sjakkgale rydder garasjen når Sjakk-VM er på sitt mest spennende.

Poenget er at både sjakk og bøker har høyere status enn dataspilling. Sistnevnte ses gjerne på som en tvilsom aktivitet som kan gjøre ungene aggressive, inneslutta og deprimerte. Ja, noe som i det verste fall kan gjøre dem voldelige. Forskningen gir ikke entydige svar på konsekvensene av voldelige spill. Noe forskning viser at slike spill kan føre til økt aggresjon, mens annen forskning viser at enkelte spill kan være konstruktive og positive.

De nyeste og mest populære spillene der du spiller online med venner, er både sosiale og utvikler kognitive ferdigheter. Du kan til og med leve av gaming. Gamere som blir e-sportutøvere kan bli idrettshelter som kniver om store pengepremier. Gamere kan bli gode utviklere i en gründerbedrift. Forskning på skoleprestasjoner viser at skoler som blant annet bruker gutters fritidsinteresser i undervisningen, eksempelvis gaming, bidrar til at gapet mellom gutters og jenters prestasjoner blir mindre.

Likevel, det er forståelig at foreldre er redde for at tenåringen skal bli avhengig. At han eller hun skal bortprioritere venner, sosiale tilstelninger, idrett og skolearbeid. At de skal bli bleke puslinger med dårlig kroppsholdning. For det er ingen tvil om at gaming tar mye tid. Spill er laget for at spilleren skal bli oppslukt, og da er det ikke rart at gaming kan bli altoppslukende.

Forskningen ved NTNU Samfunnsforskning viser imidlertid at det er svært få som blir spillavhengige. Det er mange flere kriterier utover antall timer man bruker på spilling som avgjør om du defineres som avhengig eller ikke. De som er i faresonen, er gjerne personer med lav sosial kompetanse og som har problemer med å regulere negative følelser.

Personlig tenker jeg at arv også spiller en rolle. Foreldre som har tilbøyeligheter til å bli helt oppslukt i noe, som får tunnelsyn og er helt hekta på mobilen sin, jobben sin eller maratonløp, bør vel ikke bli sjokkert om avkommet blir helt hekta når de først får smaken på dataspill?

For både husfreden og mentalhygienes skyld høres det i hvert fall klokt ut å møte dataspillende barn både med respekt og anerkjennelse. Denne aktiviteten er tross alt kommet for å bli. De fleste av oss synes det er best å bli vurdert ut i fra hva hvem vi er og hva vi gjør, og ikke ut i hvem vi burde være eller hva vi burde gjøre.

Både artig og nyttig: Jonas Alsaker Vikan avfotografert som ivrig gamer i yngre år. Spillingen har gitt ham spennende jobber, og i dag er han gravejournalist i Adresseavisen. Hus, kone og barn har han også fått. 
        
            (Foto: ARVE BREMSETH)

Både artig og nyttig: Jonas Alsaker Vikan avfotografert som ivrig gamer i yngre år. Spillingen har gitt ham spennende jobber, og i dag er han gravejournalist i Adresseavisen. Hus, kone og barn har han også fått.  Foto: ARVE BREMSETH

På forsiden nå