Nei, det er ikke flaks som gjør at vi kan bruke milliarder før jul

Når du lar tusenlappene fly før jul, er det én mann du kan takke. Han gjorde oljeeventyret mulig.

Oljeeventyret berører også Midt-Norge. Dette er Draugen-plattformen utenfor Kristiansund, som kong Harald åpnet i 1993. 

Saken oppdateres.

Vi nordmenn bruker mange titalls milliarder kroner på julehandelen. Det voldsomme forbruket vårt er ett av mange tegn på at vi er ustyrtelig rike her i oljelandet. Finansavisen skrev i sitt helgebilag nylig at vi i 2019 kan dra på ferie i verdensrommet og velte oss i grenseløs luksus.

Søndag avslutter NRK TV-serien «Lykkeland», som forteller hvordan grunnlaget for rikdommen ble lagt. De som har fulgt med på serien, tror kanskje det var Stavanger-politikeren Arne Rettedal (H) som startet oljealderen. Han hadde stor betydning, men Jens Evensen var enda viktigere, både når det gjelder råderetten over havet og utformingen av norsk oljepolitikk.

LES OGSÅ: En statue av Jens Evensen er nå på plass midt i Oslo

Evensen la grunnlaget for en politikk som viser at det slett ikke bare er flaks som har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Politisk klokskap har også spilt en avgjørende rolle.

«Det ville ikke være urimelig om alle nordmenn, av pur takknemlighet, hadde en byste av Jens Evensen i sine hjem», skrev Jan Kjærstad i romanen «Forføreren». «Mannen som gjorde Norge større», var tittelen på ei bok om Evensen som ble utgitt i fjor. Han sørget for store utvidelser av de norske havområdene, slik at da vi fant olje, var den vår.

Førjulstida henger sammen med norsk oljehistorie ikke bare fordi oljen har gjort oss rike. Det var lille julaften for 49 år siden det norske oljeeventyret startet. Ekofiskfeltet i Nordsjøen ble erklært drivverdig denne dagen i 1969, og en bedre julegave har Norge aldri fått.

«Lykkeland» skildrer det som skjedde i månedene før dette funnet og fram til sommeren 1972, da Stortinget enstemmig vedtok å opprette et statlig norsk oljeselskap. Handlingen utspiller seg i noen av de aller viktigste årene i norsk historie.

Ekofiskfeltet var verdens største petroleumsfelt til havs da det ble oppdaget. Feltet ligger tett inntil britiske og danske havområder, men var det bare flaks at det var norsk?

Nei, det ble gjort et grundig arbeid tidligere på 60-tallet, slik at det ble trukket opp klare grenser mellom norsk, britisk og dansk sektor. Jens Evensen var en helt sentral mann i dette arbeidet. Han var Ap-politiker og jurist og forsto før de fleste andre at Norge måtte sikre sine egne interesser i havet, for det kunne skjule seg enorme verdier der.

LES OGSÅ GJESTEKOMMENTAREN: Kunne vi skapt Lykkeland i dag?

I tillegg til at han sikret norsk råderett over store havområder, tegnet han tidlig opp skissene for det som ble norsk oljepolitikk. Mange andre var også viktige, ikke minst Statoils første toppsjef, Arve Johnsen, men hvis én mann skal ha hovedæren for at oljen har gjort oss så rike, er det Evensen.

Likevel er han ikke en sentral mann i «Lykkeland». I åttende episode, som sendes i morgen, får vi innblikk i dragkampen som førte til at Norge opprettet et statlig oljeselskap, slik at Norge selv, ikke de internasjonale oljegigantene, skulle få kontroll med de enorme beløpene oljen kunne gi.

Vi får også vite hvordan det gikk da Stortinget bestemte hvilken by som skulle bli landets oljehovedstad. Stavanger, der aktiviteten startet, lå godt an, men Trondheim og Bergen var også aktuelle kandidater. I den endelige avstemningen havnet Trondheim på andreplass, klart slått av Stavanger, men langt foran Bergen.

Embetsmenn som hadde vært på befaring i de tre byene, mente ifølge NRK at Bergen var «høflig uinteressert», Trondheim var «uhøflig uinteressert», mens de ble tatt mye bedre imot i Stavanger.

Norge hadde kloke ledere i årene rundt 1970, og norsk oljepolitikk fungerte godt i mange år. Opprettelsen av oljefondet i 1990 var en genistrek, og oljepengene er brukt med forsiktighet, slik at de ikke har ødelagt resten av norsk økonomi. Markedsverdien av oljefondet er nå på ufattelige 8 325 milliarder kroner. Det vil si nesten 1,6 millioner kroner per nordmann. Hvis noen orker å ta et slikt tall innover seg, kan jeg jo nevne at markedsverdien har økt med 8 150 milliarder de siste 20 årene.

LES OGSÅ: Oljefondet passerte 8 000 milliarder i fjor

Oljeeventyret har likevel mørke flekker. Én ting er at bransjen de første årene var preget av cowboytilstander og at sikkerheten var elendig. På lengre sikt har historien vist at selv om det er mindre forskjeller på folk i Norge enn i de fleste andre land, er det fortsatt noen som står utenfor velstandssamfunnet. Vi har en uakseptabelt høy barnefattigdom.

Noen mener også rikdommen har gjort oss ufordragelige og selvopptatte. Som VG-tegneren Roar Hagen allerede i 1997 utrykte det i en tegning der en feit nordmann med nisselue ligger på en sofa og stirrer i taket: «Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli alvorlig irritert.» Misnøyen og sinnet som utfolder seg i kommentarfelt og på sosiale medier, viser at tegningen er enda mer aktuell i dag enn da den ble laget.

Når vi snakker om «det grønne skiftet» og hva vi skal leve av etter oljealderen, er det dessuten ett stort spørsmål som melder seg. Er de enorme summene landet har tjent, blitt investert på en klok måte?

Boka «Oljeboblen, enestående muligheter, forspilte sjanser», som kom tidligere i år, tar opp dette spørsmålet. Øystein Noreng, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI, har skrevet den. Han peker på at Norge har hatt muligheter som nesten ingen andre land, uten at vi har grepet dem.

Han forteller at i perioden 1993 til 2011 hadde Norge høyere oljeinntekter per innbygger enn Saudi-Arabia. Når staten har disponert slike enorme beløp, hvorfor har vi ikke for lengst investert mye mer penger i et klimavennlig næringsliv? Hvorfor har vi ikke for lenge siden brukt mye mer penger på forskning? Hvorfor er vi fortsatt ikke sikre på hva vi skal leve av når oljen tar slutt?

Vi hadde framsynte politikere da oljeeventyret startet. Hvor langt fram er dagens politikere i stand til å se?

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

 
På forsiden nå