Ernas nyttårsmirakel

Det som skjer bak lukkede dører i vinterlandskapet på Hadeland kan forandre norsk politikk i mange år.

Statsminister Erna Solberg, finansminister Siv Jensen, kulturminister Trine Skei Grande og nestleder i Krf, Kjell Ingolf Ropstad, utenfor Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland.  Foto: Poppe, Cornelius, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Det er et underlig firkløver som i disse dager snekrer på et nytt politisk byggverk på Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland. Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande er alle historiske på hvert sitt vis. Både fordi de klarer å holde sammen, men også fordi de klarer å holde sine respektive partier samlet. I vinteridyllen på Hadeland med fuglenek og nysnø har de med KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad fått en hane i kurven. Får de også ham inn i varmen, er det nesten et lite nyttårsmirakel.

Hva som var mest usannsynlig er ikke lett å si – at Frp skulle venne seg til å gå i dress og te seg (stort sett) som et ansvarlig regjeringsparti, at erkefiendene Venstre og Frp skulle slutte fred og til og med begynne å like hverandre, eller at Erna Solberg skulle oppfylle drømmen om en borgerlig firepartiregjering.

LES KOMMENTAREN: Året da trønder ble et skjellsord

–Han hører ikke hjemme sammen med de tre damene, uttalte kona til Knut Arild Hareide om å se mannen sammen med sine borgerlige allierte. Selv om Ropstad og Hareide ser ut som de kunne vært brødre, virker Ropstad langt mer bekvem i «damenes» selskap.

Der Hareide er opptatt av retorikk og det symbolske, framstår Ropstad som saksorientert og pragmatisk. Hareide har hatt et dypt problematisk forhold til Frp, Ropstad virker mest opptatt av hva de får til sammen. Åpenbart en mann etter statsminister Erna Solbergs pragmatiske hjerte. Så hørtes også statsministerens nyttårstale ut som en eneste lang bryllupstale til KrF. Det var barn, barn, barn på inn og utpust, det eneste som manglet var en utførlig beskrivelse av hvordan barn faktisk lages.

–Vi er ikke her for å spenne kråkfot på Frp, uttalte Ropstad før han gikk inn til forhandlingsbordet der blant andre Sylvi Listhaug ventet ham. For øvrig en så sjelden uttalelse fra politikermunn at han nesten fortjener å komme på sokkel. Det er ikke rart at den unge nestlederen lenge har fått de beste skussmål som forhandlingsmotpart. Kråkfot eller ikke, noen snubletråder er det like fullt. Problemet med noen av de politiske forskjellene mellom KrF og Frp er at seirene deres har en tendens til å nulle hverandre ut. Det er begrenset hvor mange kompromiss man klarer å lage som gir strengere og mykere innvandringspolitikk – samtidig.

Sånn er det også med andre konfliktsaker, som skatter og avgifter, klima og skjenkepolitikk. Man kan ikke få både færre og flere vinflasker med seg fra taxfree ’en. Enklere blir det ikke av at tida for nye, dyre velferdstiltak burde være forbi. Ikke kan man i samme grad som før smøre uenighet med penger til store og små hjertesaker. Her er KrF i en egen liga. Til å snakke så høyt om verdier og at det viktigste i livet ikke handler om penger, så er politikken deres uvanlig kostbar. Mer tid til familiene er ikke gratis. Tid er som kjent penger.

LES KOMMENTAREN: Make fylkestinget great again

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik anbefalte forhandlerne å ta en drink ved peisen, og det skal inntas noen enheter for å løse den store hodepinen, abortspørsmålet. Det er en sterk oppfatning at høyresiden i KrF vant fram fordi Ropstad dro «abort-kortet». For Ropstad vil det derfor være vanskelig å komme tomhendt tilbake til sine egne. Å diskutere abort på en lavmælt og rasjonell måte i offentligheten, er nesten umulig. Det er trusler om strikkepinnenes tilbakekomst på den ene sida og påstander om sorteringssamfunn og uønskede downsbarn på den andre sida. Uansett hva som skjer med abortloven, om endringene er aldri så symbolske, vil det bli mye støy. Likevel burde det være mulig å få til et forbud mot den mer omstridte praksisen med tvillingabort.

Om gode gjennomslag er nok til å få KrF bort fra sperregrensetilværelsen, er slett ingen selvfølge. Selv om Venstre storkoser seg med det indre liv i regjering, murres det litt utenfor. Ofte måler man verdien av å sitte i regjering etter hvordan det går på målingene. Der kan ikke Venstre skryte av å få klekkelig betalt. Det er naivt å tro at KrF får et voldsomt løft dersom de tar steget helt inn.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Når noen hevder at de er mer «rause og varme» enn andre er det all grunn til å bli litt skeptisk.

Det er lett å glemme at regjeringsdeltakelse har andre verdier enn de som synes på gallupene. Å faktisk styre landet bør for alle maktsøkende partier være et mål i seg selv. Partiet får mulighet til å sette ut i livet det de kjemper for. Å sitte med makta betyr også mye for partikulturen. De mange statsråd- og statssekretærspirene som vokser fram i Frp, er et godt bilde på det. Det trengs trening for å bli et godt statsrådsemne, og regjeringsapparatet er som fluepapir på unge talenter i politikken. KrF lider under å ha vært mange år uten regjeringsmakt.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Etter å ha vært et slags Mini-Texas i 5 år, frykter mange at Stortinget igjen vil støve ned dersom Solbergs drøm om en flertallsregjering går i oppfyllelse. Vi har sett mer enn nok av det indre livet på Stortinget til å anta at den bekymringen høyst sannsynlig er unødig. Litt mer ro og harmoni i det politiske Norge hadde neppe skadet i det nye året.


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

 
På forsiden nå