Sorry, politikere. Det blir neppe flere barn av dette

Hadde det bare handlet om penger og velferdsgoder, så burde vi formert oss som kaniner her til lands. Få barn handler nok vel så mye om våre idealer om det gode liv.

  Foto: KARL GUNDERSEN

Saken oppdateres.

Det er et forunderlig paradoks. Alle snakker om barn. Statsminister Erna Solberg vil at det skal fødes flere barn, KrF vil gi mer penger til dem som får barn. Foreldre flest står på pinne og vet ikke hva godt de kan gjøre for sine barn. Det har vel aldri vært enklere og bedre å vokse opp og være barn. Likevel fødes det stadig færre barn. Svaret finnes neppe i noen av de enkle forklaringene som politikerne strør om seg med om dagen.

Et åpenbart svar er at vi ikke må. Og da tenker jeg ikke først og fremst på prevensjon, som er viktig nok. I uminnelig tider har barn vært en viktig økonomisk faktor. Barn var arbeidskraft og barn var også fortidas eldreomsorg. I dag tenker de færreste med lommeboka når de bestemmer seg for å få barn. De er vel snarere en utgiftspost, i alle fall på kort sikt. I vårt velferdssamfunn har barn gått fra å ha en økonomisk verdi til det sosiologene kaller emosjonell verdi.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Ernas nyttårsmirakel

Noen lot seg da også provosere av statsministerens oppfordring. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg hører utsagn som at folk ikke tør å få barn fordi barnetrygda er for lav eller regjeringas politikk for brutal. Hadde det vært en enkel sammenheng mellom økonomi og antall barnefødsler, skulle vi formert oss som kaniner her til lands. Det har vel aldri vært lettere å både være barn og få barn enn i dag. Ikke bare har vi verdens beste ordninger for fødselspermisjon. Vi er også ledende i støtte til barnefamilier og har godt utbygde barnehager. Norge er stadig kåret til verdens beste land å vokse opp i, og rangerer sammen med de andre nordiske landene på topp i barns velferd. I fattige land, derimot, er det ingenting som tyder på at folk ikke «tør» å få barn.

Det er fascinerende hvordan samfunnets behov påvirker synet på barn og en god barndom. Det er først i den moderne tid vi så på barndommen som noe unikt. Før var barn blandet med voksne i arbeid og fritid. Med velferdssamfunnet kom også den institusjonaliserte barndommen. I etterkrigstida var idealet at barn skulle være hjemme med mor. Etter hvert som kvinner ble en del av arbeidsmarkedet, jo mer legitimt ble det at barn oppholder seg i barnehage. I min barndom var holdningene fortsatt slik at det ideelle var å være hjemme med små barn. I dag er dette snudd fullstendig på hodet. Dagens ideal er å være hjemme det første året, men omtrent på dagen barnet fyller ett år så er plutselig barnehagen det beste stedet å være. Det er nesten litt suspekt å være hjemmeværende. At dette henger sammen med vår økonomi, er åpenbart. Likevel begrunnes dette i et slags barnets beste.

At barn likevel oppfattes som verdifulle, er ikke vanskelig å se. Det er ingen grenser for hva foreldre gjør for å gi de små en best mulig start på livet. Foreldre fryser på sidelinja på fotballbanen hver helg, sitter kafévakt i turnhallen og lager kunstferdige matpakker til sine dyrebare. Når jeg ser det hamsterhjulet mange foreldre befinner seg i der de skysser barna på fotballtrening, allidrett, baby-yoga og fiolintimer, kan en riste litt på hodet over at de samme folkene klager over tidsklemma og stressede barn. At vi har valgt å gjøre familien til en slags døgnåpen tilbringertjeneste med all inclusive og hushjelp, er kanskje en bitte liten del av det store bildet. At vi gjør det til en større jobb å ha barn enn vi kanskje hadde trengt, er et av mange rare i-landsparadoks.

LES KOMMENTAREN: Året da trønder ble et skjellsord

Det er vanskelig å snakke om barn uten å bli personlig. Det finnes nok like mange årsaker til de valgene folk gjør som det finnes folk. Selv har jeg gjort én ting «riktig» og en ting «feil» etter politikernes nye baby-pushing. Jeg fikk bare ett barn, og ligger godt under måltallet på 2,1 barn per kvinne. Til gjengjeld fikk jeg barn tidlig, og hadde barn mens jeg studerte. I dag snakker politikerne varmt om at flere må få barn tidligere, gjerne i studietida. Nå er det ikke noen økonomisk gullgruve, og heller ikke noe som fremmer et utsvevende studentliv. Det var likevel ikke dette som var problemet. For meg som ung mor følte jeg alltid det hang i lufta at omgivelsene mente det ideelle var å vente til man hadde levd fra seg, fått en karriere og blitt litt mer etablert. Det var liksom litt synd på oss som bodde på en bitte liten studentleilighet. Vel så mye som å lete etter nye støtteordninger, tror jeg dette handler om verdier og holdninger i samfunnet. Det går utmerket an å fostre opp barn på andre måter enn idealet: Et par i trettiårene som har reist jorda rundt, studert ferdig, fått faste jobber, betalt ned litt på lånet og som har et nyinnredet barnerom stående.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

I min omgangskrets har jeg venner i alle livssituasjoner. Fra dem som lever og ånder for barna sine til dem som ikke har noen som helst lyst på egne barn. Ut fra min uvitenskapelige forskning klarer jeg ikke å se at den ene gruppa nødvendigvis er lykkeligere og mer fornøyd enn den andre. Når barn først og fremst er noe vi får av emosjonelle årsaker, er det kanskje ikke så rart at fødselstallene blir som de blir. Selv om barn åpenbart gir glede, så medfører de unektelig også en begrensning på andre deler av livet som mange setter pris på. Som karriere, reising, sosial omgang, egentid og en aktiv fritid.

Dette er det fint lite politikerne kan gjøre noe med, men jeg tror det har vel så stor betydning som satsene på barnetrygda.


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

På forsiden nå