Ubehaget i kulturkampen

Dagens Næringslivs varslede kutt i kulturanmeldelser har utløst en kultur- og mediedebatt som på godt og vondt illustrerer kulturens digitale bakrus. Heldigvis fikk debatten avisa til å snu

Mot kulturen: Sjefredaktør Amund Djuve har havnet i kulturell storm etter at hans avis Dagens Næringsliv har varslet kraftig kutt i kulturanmeldelser i avisa framover.  Foto: Skjermdump Dagsnytt 18

Saken oppdateres.

Det har vært interessant, litt nedslående og til slutt oppløftende å følge debatten etter at Dagsavisen i mellomjula meldte at «Dagens Næringsliv sier opp anmelderne». Interessant fordi den varslede omleggingen som ifølge featureredaktør Gry Egenes vil føre til at avisen: «legger ned mesteparten av kulturanmelderiet i DN», er en del av en internasjonal trend, og interessant fordi reaksjonene nok har vært sterkere enn avisledelsen så for seg.

På Dagsnytt 18 tirsdag modifiserte sjefredaktør Amund Djuve noe og sa at de ikke skal kutte ut anmeldelsene, men at det blir færre. «Han som skriver om bøker hos oss er fast ansatt», forklarte redaktøren, og bidro vel ikke med det verken til å heve avisens kulturelle kapital eller å profilere en dyktig skribent ved ikke å opplyse om at han faktisk heter Bjørn Gabrielsen. Torsdag kveld varslet Djuve at avisa har ombestemt seg. I en artikkel i egen avis løftet Djuve fram nettopp Gabrielsen, samt to andre av av DNs dyktige anmeldere.

Svært mange kulturinteresserte har på sosiale medier gått hardt ut mot Dagens Næringslivs varslede kutt og flere har tatt til orde for å si opp avisen i protest. Det har igjen fått fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk og tidligere redaksjonssjef i Dagens Næringsliv, Trygve Aas Olsen til å kritisere «kulturfolk» for bare å ville lese om kultur og ikke om resten av samfunnet, som i den prisbelønte gravejournalistikken til Dagens Næringsliv.

Næringslivsavisa må selvsagt prioritere ressursbruk i en tid med fallende inntekter, men Aas Olsens retoriske stråmann om at det tristeste med denne saken er at kulturinteresserte ikke interesserer seg for annet enn kultur, er en sleivete avsporing av en viktig debatt. Én grunn til at mange reagerer, er at Dagens Næringsliv foruten eminent gravejournalistikk også har noen av landets beste anmeldere, en annen grunn er at beslutningen er uttrykk for en fattig tidsånd.

Anmeldelser er den eldste formen for meningsjournalistikk. Derfor kan det virke paradoksalt at mens kommentaren og kommentariatet er en sjanger i vekst, er anmelderiet under press, selv om overgangen mellom sjangrene kan være glidende. Det skyldes delvis at kommentatorer i langt større grad er ansatt i mediehusene, at de er mer profilerte av mediehusene, også digitalt, til medvind i bransjen.

Profesjonaliseringen av allroundjournalistikken og nye generasjoner medieledere med mer økonomisk enn kulturell ballast, har gjort kulturjournalistikk generelt og anmelderi spesielt, utsatt i nedgangstider. Mens amerikanerne har delt ut Pulitzerpris også for kulturkritikk siden tidlig 70-tall, er det stort sett bare gravejournalistikk som prises i Norge.

Kritikerpris: TV-anmelderen til The New Yorker, Emily Nussbaum er en av de mange mottagerne av Pulizer-prisen for kulturkritikk siden 1970. Hun fikk prisen i 2016, i konkurranse med New York Times' filmanmelder.  Foto: Wikipedia

 

At mange kulturinteresserte tilsynelatende fortrekker papir, har ikke styrket feltets plass på den digitale kjøttvekta. Det har bidratt til en nedadgående, selvoppfyllende spiral. Anmeldelser som er lite synlige og frontes dårlig på nett og sosiale medier får dårlige tall.

Kultur kan komme i bakleksa ved ukritisk bruk av digitale måleverktøy på et område hvor digitaliseringen i varierende grad har funnet en god form. Aftenpostens Cecilie Asker har mye rett i at kulturjournalistikk trenger samme digitale omsorg som resten av journalistikken. Der er det heldigvis tegn til lysning. Jeg vil tro at Dagens Næringsliv vil profilere sine anmeldelser mer offensivt digitalt i tiden som kommer.

Min erfaring er at anmeldelser og kulturstoff både kan få høye lesertall og score på en viktig ny målestokk for journalistikk på nett: Å utløse salg av abonnement på muren. Om kultur selger langt mindre enn for eksempel sport, tyder tall fra egen avis på at de som tegner abonnement gjennom kulturartikler blir mer lojale brukere enn de som kommer gjennom sport. Og lojalitet er det nye gullet i analyse av brukerdata.

Selv er jeg interessert i så vel fotball som gravejournalistikk og kultur. Om jeg er mest interessert i kultur, betyr ikke det at jeg er uinteressert i de andre. Tvert imot. Miksen og verdien av den utgjør mye av sjela og særpreget til medier. Å kutte i refleksjon om kulturelle uttrykk for vår tid, er en form for innsnevring det er grunn til å påpeke og kritisere.

Mens du på papir kan bla gjennom og stoppe ved det som interesserer, er digital lesning en nådeløs kamp om oppmerksomhet. Kulturinteresserte kan mislike det, men som lesere er de mer verdt på nett enn papir. Fordi det er der lesing måles. Som i debatter om varehandel og mangfold gjelder det å støtte dem som leverer kvalitet ved å bruke dem. Det er enda viktigere enn å klage ved nedlegging. I en tid hvor brukerdata blir stadig viktigere er det imidlertid godt å se at brukere også kan påvirke ved å si ifra.

Les også kommentaren «Det motsatte kulturløftet»

På forsiden nå