Universitetet som dømmes Nord og ned

Var det virkelig noen som trodde at tre distriktshøyskoler skulle forvandles til et vellykket universitet?

  Foto: LEIF ARNE HOLME

Saken oppdateres.

Få ganger har det vært mer fristende å si: Hva var det jeg sa? Problemet er at jeg strengt tatt ikke sa det, men tanken slo meg dog. Å gjøre om landets mange distriktshøyskoler til universitet, virket å være dømt til å mislykkes. Jeg vet i alle fall hva min jordnære gammeltante ville kalt det: Jåleri.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sorry, politikere. Det blir neppe flere barn av dette

Distriktshøyskolenes suksess var å bidra til til en desentralisert skolestruktur og utdanne viktig kompetanse til skoler, bedrifter, sykehjem og kommuner rundt om i det ganske land. Mange har hatt glede av å ta en utdannelse nær hjemmet, og høyskolene har vært særlig flinke til å tilrettelegge for studenter som er lite flyttbare på grunn av jobb og utdanning. Dette var åpenbart ikke bra nok for våre nasjonale strateger. Istedet har kreti og pleti av høyskoler blitt til universitet. Sannsynligvis var det gjort med de edleste hensikter. I dag er det vanskelig å ikke se at det har et snev av stormannsgalskap i seg. For det holder ikke å få det flotte navnet universitet. Da må man også heve kravene til kvalitet og forskning.

Tre år etter sammenslåingen er situasjonen prekær for Nord Universitet. Å tro at ekteskapet mellom Høgskolen i Nord-Trøndelag, Høgskolen i Nesna og den gamle Høgskolen i Bodø skulle bli en suksess, virker i beste fall naivt. Det er sjelden slik at tre relativt svake høyskoler blir bedre hvis de slås sammen. Særlig når de spres over et stort geografisk område med mye natur, lite folk og mange studiesteder. Det er bare i matematikken at minus gange minus blir pluss. Dommen fra kvalitetsorganet Nokut er også nådeløs: «Vi mener å ane konturene av en institusjon som ikke makter, eller har tilstrekkelig interesse for kvalitetsarbeid.» Skal de være universitet, holder det ikke å kalle seg det. Kvaliteten må opp. Styret har vært alvorlig bekymret, og det har de åpenbart hatt grunn til å være. Nå står de i fare for å ikke oppfylle kriteriene for å være universitet.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Ernas nyttårsmirakel

Lista over Nords svakheter begynner å bli lang. Universitetet har langt færre kvalifiserte søkere enn andre, de klarer bare å fylle opp halvparten av de øremerkede stipendiatstillingene, og førstekompetansen hos de ansatte er for lav. Nord er blant dem som har lavest skår på hvordan studentene opplever studiekvaliteten, antall mastergradsstudenter er synkende, og universitetet ligger dårlig an når det gjelder å hente inn eksterne forskningsmidler fra EU og Forskningsrådet. De ansatte publiserer også betydelig mindre enn steder det er naturlig å sammenligne med. Forrige uke gikk den ansvarlige statsråd Iselin Nybø til det uvanlige skritt å avlegge styret i Nord universitet en visitt for å snakke alvor.

Det er et tydelig signal fra eieren om at universitetet har for mange studiesteder. Bare i gamle Nord-Trøndelag er det fire campus, Steinkjer, Stjørdal, Levanger og Namsos. I Nordland kan vi legge til Bodø, Nesna, Sandnessjøen, Vesterålen og Mo i Rana.

Problemet er at Nord universitets mange samarbeidspartnere, og især kommunene, ønsker slett ikke å legge ned sin lokale campus i kvalitetens tjeneste. For Namdalen betyr det unektelig mye å ha et studiested i Namsos. Visa som synges nå er «hvorfor skal alle utdanne nobelprisvinnere? Det må da holde og utdanne dyktige sykepleiere som trengs i Namsskogan og Høylandet». Mange skjønner ikke hva de små studiestedene skal med doktorgrader og publiseringspoeng. Det er lite i tiden å si at noe er «bra nok». Det et dårlig signal å si at vi ikke er så opptatt av kvalitet da vi «bare» skal utdanne lærere og sykepleiere til kommunene.

Sett utenfra var det vanskelig å forstå at Høgskolen i Nord-Trøndelag ikke fulgte høyskolene i Sør-Trøndelag, Gjøvik og Ålesund inn i nye NTNU. Særlig da vi sto foran en samling av de to trøndelagsfylkene hadde det vært naturlig at studiestedene også fulgte regionene. Når det ikke gikk slik, skyldes det NTNU. De ville slett ikke fusjonere med nordtrønderne, de ville knapt nok ha med seg den gamle Høgskolen i Sør-Trøndelag. Man kan si at det var lite raust, men det er heller ikke vanskelig å forstå NTNU. De konkurrerer internasjonalt og vil tilby kunnskap i verdensklasse. I det bildet hadde de lite å hente hos lillebror i nord, de truet heller med å bli en klamp om foten. Regjeringa ønsket heller ikke å tvinge NTNU.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Situasjonen Nord universitet har havnet i, bidrar slett ikke til å bygge bedre omdømme. Politikerne skylder på hverandre, og alle ber om mer penger. Det minste Nord-ledelsen må gjøre, er å bestemme seg for hva de skal være, universitet eller høyskole. Det virker nesten umulig å få i pose og sekk.

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger)

Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø gikk til det uvanlige skritt å invitere seg til styret i Nord Universitet sist uke for å snakke

Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø gikk til det uvanlige skritt å invitere seg til styret i Nord Universitet sist uke for å snakke "alvor". Her sammen med styreleder Vigdis Moe Skarstein.  Foto: Richard Sagen

På forsiden nå