Sammen er vi... ehh hva er vi egentlig?

KrFs inntreden i regjering minner mest om å bli dratt baklengs inn i fuglekassa.

Finansminister Siv Jensen, statsminister Erna Solberg, kulturminister Trine Skei Grande og nestleder i Krf, Kjell Ingolf Ropstad, la fram den fremforhandlede regjeringsplattfomen torsdag kveld.  Foto: Bendiksby, Terje, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Det var ikke akkurat en festaften. Det manglet både glød og engasjement. Ingen så hoppende glade ut. Alle virket slitne. Trine Skei Grande så ut som hun hadde vært gjennom en tørketrommel og hørtes ut som hun var på gråten. Det store, samlende prosjektet var vanskelig å se. Nå må det i rettferdighetens navn sies at slike seanser sjelden er store øyeblikk, verken for øyet eller øret. Med tanke på hvor mye ressurser partiene bruker på finsnekring av plattform, virker det ikke som de har brukt en kalori på presentasjonen. Det hadde ikke skadet å brukt litt mer krefter på å tegne en høyere himmel over Granavolden. De pleier da å ha kommunikasjonsfolk i massevis ellers.

Ropstad var klart mest på offensiven, selv om det var han som hadde fått mest juling i eget parti. Med knappest mulig flertall stemte landsstyret ja til regjering. Hadde det ikke vært for at fire røde KrF-ere snudde, ville det vært Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Knut Arild Hareides tur til å sjekke inn på et ødeliggende konferansehotell. Med drinker ved peisen og kamel til alle måltidene.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Universitetet som dømmes Nord og ned

I KrFs landsstyre, på møterommet med det kledelige navnet Rakne, utspilte det seg i realiteten en omkamp om partiets veivalg. Den sterke motstanden handlet nok svært lite om det framforhandlede resultatet. Tvert imot har Kjell Ingolf Ropstad og de andre på Granavolden gjort en prisverdig jobb for partiet sitt. KrFs gjennomslag er tydelige, og de har dratt regjeringen i en mer verdikonservativ retning. Det sier jo litt om hvor moderat den borgerlige plattformen er, når den mest høyrøstede kritikken handler om tvillingabort og to flasker vin på tax free.

En del røde KrF-ere ville nok aldri blitt fornøyd, om så plattformen var en avskrift av KrFs partiprogram. Det viser hvor hult det var da partiet snakket så vakkert om å ta et veivalg og gå samlet inn i regjering, uansett hvem som vant. Veivalget er åpenbart bare respektert av det knappe flertallet som vant fram. Denne splittelsen består, og handler mer om ideologi og motstand mot Frp enn om konkrete politiske saker. Deres antipati blir næret hver gang en av Frps løse kanoner ytrer seg, og det vil de nok fortsette med.

En person kunne ha bidratt til at splittelsen i KrF ble mindre, og det er Knut Arild Hareide. Det var overraskende at Hareide stemte mot regjeringsdeltakelse. Han har gitt uttrykk for at han støtter Ropstad og det valget partiet har tatt. Selv om det blir hypotetisk, tror jeg mange ville stemt annerledes dersom også Hareide anbefalte å prøve Team Erna. Han har en svært viktig posisjon i partiet, og er for mange blitt en slags martyr.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sorry, politikere. Det blir neppe flere barn av dette

Hvis man et øyeblikk skal konsentrere seg om politikken, har KrF grunn til å være fornøyd. Ikke bare har partiet fått mye til barnefamilier, flere av tiltakene har en klar sosial profil. Likeverdsreform høres litt tåkete ut, men det mangler ikke konkrete forslag, blant annet for familier med alvorlig syke barn. Ikke minst bør de juble over gjennomslag i verdispørsmål. De har fått en historisk vetomulighet i endringer av bioteknologiloven, som eggdonasjon. Uheldigvis for partiet så drukner dette i abortsaken, og uheldigvis for Ropstad klønet han til den viktige seieren om tvillingabort. Det er lett å finne gode argumenter for hvorfor Norge, som er et av få land som tillater selvbestemt abort av en frisk tvilling, skal endre praksisen. Den muligheten rotet han bort med et håpløst utsagn i sitt livs første partilederdebatt. Når nettet nå koker over av venstresidefolk som vekselvis harselerer med og skjeller ut Ropstads abortsyn, så er det en mager trøst at det styrker ham internt, og bekrefter at KrF har mest å hente i verdispørsmål på borgerlig side. Mange, særlig i Ap, føler nok lettelse over å endelig få si hva de mener om KrF etter å ha holdt seg for både munn og nese etter lang tid med KrF-flørting. Eller som Jonas Gahr Støre ville formulert det: Utrede muligheten for å innlede et forhold til KrF.

Det er nesten så man hadde unt Ropstad en bedre start. Få har imponert mer det siste året. På få måneder har han vokst fra å være en ung, flink, men for meg en relativt anonym politiker, til å ta steget opp i partilederdivisjonen. Det er lett å glemme at dette var noe den unge austegden verken ønsket eller forutså. Han har likevel tatt lederrollen, forhandlet fram en plattform som partiet bør være fornøyd med og ledet partiet inn i regjering. Og selv om partiets inntreden i regjering minner mest om å bli dratt baklengs inn i fuglekassa, så er de nå engang der. Hvem hadde spådd en borgerlig firepartiregjering for to år siden? Selv de største kritikerne av regjeringas politikk må kunne innrømme at det er en bragd. Neste uke blir Ropstad etter alle solemerker statsråd i Erna Solbergs regjering, og mye rart skal skje i KrF om ikke han blir partiets neste leder.

Ropstads problem er at mye rart har en tendens til å skje i nettopp KrF. Det skal ikke forundre meg om partiet roter til denne muligheten til å styre landet etter 14 år i opposisjon. Slik kan det gå hvis man har mer lidenskap for intern splittelse enn for partiets faktiske resultater.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Og hvor ble det så av Venstre i alt mylderet? Det får vi komme tilbake til i neste episode av sagaen om Granavolden-plattformen.

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger)

På forsiden nå