Italiensk magi, Gorbie og herlig fjortisfilm

Vakker og original italiensk perle tok de gjeveste prisene i Tromsø, på en filmfest fra fjortisfilm i særklasse til verdens viktigste 87-åring.

Italiensk perle: Adriano Tardiolo spiller tittelrollen i «Lykkelige Lazzaro» i filmen som fikk to priser på filmfestivalen i Tromsø i helga.  Foto: Arthaus

Saken oppdateres.

Den 29. utgaven av Tromsø Internasjonale Filmfestival står stødig som modell for hvordan en god publikumsfestival for film bør være: Et bredt program med film fra de fleste deler av verden, hvorav flere av de internasjonale snakkisene og noen av de beste og dristigste filene i understrømmen i filmverden det siste året.

Det merkes at festivalen har blitt godt voksen. Det har deler av dens publikum blitt også. Gjennomsnittsalderen er nok flere hakk høyere nå, enn da festivalen vokste fram utover 90-tallet. At festivalen klarer å selge ut den største kinosalen klokken 11 på torsdag formiddag i en uke pakket med visninger fra morgen til kveld, viser fortsatt godt grep om publikum.

Det er kombinasjonen av filmer og folk som gjør Tromsø spesiell. I år var det nok av de svært gode eller helt spesielle filmene, men noen av dem hadde for få visninger til at alle som ville fikk dem med seg. De siste åra har noen av de beste filmene i Tromsø også funnet veien til Kosmorama, og noen får heldigvis også kinopremiere.

Det siste gjelder filmen som fikk festivalens gjeveste pris, Aurora-prisen, men også den nyere Faith In Films-prisen. Italienske Alice Rohrwachers «Lykkelige Lazzaro» er da også en uforlignelig perle av en film. Hennes tredje spillefilm er hennes beste, enda djervere og mer original enn landlige «Miraklene i Toscana» som gikk på norsk kino i 2014.

Hennes siste film er en uforlignelig fabel om fattige bønder som nærmest jobber som slavearbeidere for en velstående familie. Besk realisme, røff poesi og landlig italiensk småkårsblikk kombineres på bokstavelig talt fantastisk vis. Gjennom en naiv, ung og spesiell mann (Lazzaro) gir filmen et originalt blikk på gamle og nye klassemotsetninger i Europa.

Festivalens mest celebre gjest i år var den argentinske provokatøren i fransk film, Gaspar Noé. I drøyt 20 år har han provosert med visuelt mektige og til dels nyskapende filmer med sex, vold og dop som sentrale ingredienser. I løpet av festivaloppholdet rakk han å jakte på nordlyset, feste og snakke begeistret om Erik Poppes «Utøya 22.juli».

Hans nye film «Climax», som kommer på norsk kino i februar, var den filmen jeg så i Tromsø som fikk flest til å forlate salen. Den fysiske filmen om en gruppe begavede, unge dansere som havner i en slags kollektiv, destruktiv LSD-rus er ikke for alle, men filmen setter seg i kroppen og er Noés beste og enkleste film på lenge i suggererende blanding av musikk, bevegelse, lys og mørke.

Oscar-verdig: Elsie Fisher som en av de beste fjortisene i filmhistorien i «Eight Grade», ifølge vår kommentator.  Foto: Linda Kallerus

 

Tirsdag kommer Oscar-nominasjonene og da vil det ikke være noe å si på om «Eight Grade» får flere nominasjoner. Bo Burnhams morsomme, såre debutfilm om en 13-14-år gammel jente det siste skoleåret før high school, er en av de beste amerikanske ungdomsfilmene, ikke bare det siste året, men gjennom tidene. At filmen ennå ikke har fått bred norsk kinodistribusjon utover spredte visninger i Oslo, er dumt både for norsk ungdom og filmelskere uansett alder. Elsie Fisher er fantastisk i hovedrollen som den stille, lite populære jenta med egen videoblogg.

Werner Herzogs nye dokumentar «Meeting Gorbachev» er som tittelen antyder møter mellom den legendariske tyske filmskaperen og den siste statslederen i Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov. Det har blitt et fascinerende mestermøte av en film, som fanger 87-årige Gorbatsjovs spesielle aura og forteller historien om jernteppets fall og Sovjetunionens sammenbrudd. Et must for alle mer enn litt interesse for nyere europeisk historie, og et godt apropos til dagens verdenssituasjon.

Mestermøte: Den tyske filmskaperen Werner Herzog(t.h) portretterer den siste lederen av Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov, i sin siste film. 

 

Godt historisk apropos til dagens situasjon er også vinneren av det internasjonale filmklubbforbundets pris, colombianske «Birds Of Passage» av Cristina Gallego og Ciro Guerra, paret bak jungelperlen «Embrace The Serpent» (2015). Deres nye film skildrer forhistorien til narkokrigen i Colombia, fra 1968 og til 80-tallet, men er en annerledes mafia- og narko-thriller, med blikk på mennesker, kultur og kulturendring, samtidig som den ikke glorifiserer volden eller forbryterne. Den kommer på norsk kino i februar.

Gjennombrudd: Rafael Casal(t.h) og Daveed Diggs både har skrevet og spiller hovedrollene i «Blindspotting», en av Barck Obamas favorittfilmer det siste året. 

 

En amerikansk film om en afroamerikaner løslatt på prøve og kompisen hans med pistol, fikk fullt fortjent The Norwegian Peace Film Award. Carlos López Estradas «Blindspotting» er en sprakende blanding av sosialt drama, komedie og thriller, lagt til Oakland, en amerikansk by beryktet for skyteepisoder. En sterk og svært begavet debutfilm med talent foran og bak kamera som fort kan få Oscar-nominasjoner. Filmen var på Barack Obamas liste over fjorårets beste filmer. Om norske politikere så på og lot seg inspirere av den lista, ville norsk kulturpolitikk ganske sikkert bli mer spennende.

Les også kommentaren «Foreldregenerasjon prestasjon må se på seg selv»

På forsiden nå