OL ble ikke pinlig, suksessen gjorde oss godt

Jeg fryktet pinlig nasjonalisme og brautende selvgodhet. Men OL ga oss helt andre opplevelser.

25 år i dag: Lillehammer-OL åpnet for nøyaktig 25 år siden. Fredsduene som ble sluppet til værs under åpningsseremonien, markerte starten på en 16 dager lang suksess. 

Saken oppdateres.

Tirsdag er det nøyaktig 25 år siden. OL på Lillehammer, det største arrangementet i Norge noensinne, åpnet i Lysgårdsbakken 12. februar 1994. Kronprins Haakon tente den olympiske ilden, Liv Ullmann og Thor Heyerdahl satt i en slede, hoppere suste ned unnarennet, og et gigantisk egg sto nede på sletta.

Jeg var der, med en stor dose skepsis i bakhodet. Nå gjaldt det. Lille Norge skulle vise seg fram for verden. Hvordan ville vi presentere oss selv, ville vi bli oppfattet som en gjeng selvopptatte, oljerike nisser?

LES OGSÅ: Lillehammer har vurdert å søke om OL enda en gang

Skepsisen min forsvant fort. Jeg skrev en anmeldelse av åpningsforestillingen der jeg brukte ord som i dag føles i overkant svulstige: Åpningsseremonien var en bragd som vil gå inn i norsk historie. (…) Da det hvite egget midt på sletta fikk mønster som jordkloden og den store fredsduen steg opp over mylderet av vetter, fikk vi et skue som brente seg fast på netthinnen. (…) Der og da tok Norge den første og viktigste gullmedaljen.

Svulstigheten føles beklemmende i dag, men jeg forstår hvordan den oppsto. Regissør Bentein Baardson og hans medhjelpere hadde skapt en forestilling det var vaskelig å være kritisk til. Snøfnuggene danset rundt oss, og vi som var på Lillehammer, gikk inn i en lang periode med snøblindhet denne lørdagskvelden.

Vi så ikke klart før langt utpå mandagen 16 dager senere. Vi var nok ikke så klarsynte da heller, men kanskje vi kan se på OL med mer edruelige øyne nå, med 25 års avstand til vintereventyret. Fikk «the best Olympic Winter Games ever» betydning for norsk selvfølelse?

Hissige debatter hadde rast i flere år før lekene åpnet. «Nasjonens ære står på spill», brølte tabloidavisenes førstesider da det var uro i OL-organisasjonen. Mange mente det var feil å bruke enorme summer på et idrettsarrangement. Stortinget bevilget til slutt 7,3 milliarder kroner til seansen. Det tilsvarer over 12 milliarder kroner i dag.

LES OGSÅ: Tonya Harding fikk mye oppmerksomhet under OL

Et enda større spørsmål var hvordan vi ville vise oss fram for verden. Statsminister Gro Harlem Brundtland sa allerede i nyttårstalen i 1992 at «det er typisk norsk å være god». Oljefondet, som vi opprettet i 1990, hadde begynt å vokse. Vi var i ferd med å kvitte oss med et eldgammelt mindreverdighetskompleks og var så ovenpå at vi ikke en gang frydet oss da svenskene lenge så ut til å gjøre en elendig innsats i OL. Vi syntes synd på dem.

Etter åpningsseremonien rullet den norske suksessen videre, dag etter dag. Vi håvet inn gullmedaljer. Kald nysnø og sprakende blå himmel gjorde Lillehammer til verdens vakreste by, og TV-stasjoner fra hele verden sendte hjem bilder av jublende, blide folkemengder langs skiløypene. Storgata var smekkfull av selbustrømper, toppluer og vadmelsbukser.

Vi var nok i ferd med å bli ganske høye på oss selv, men vi oppførte oss ordentlig og applauderte høylytt på idrettsfolk fra andre nasjoner. Vi tok ti gull og kunne unne oss å være rause.

Jeg har ofte tenkt tilbake på disse 16 dagene og lurt på hvordan vi nordmenn ble påvirket av det som skjedde. Jeg har i mange år sett tydelige tendenser til at vi er blitt mer selvopptatte og mer misfornøyde. Bare se på det merkelige hatet som stadig dukker opp i kommentarfeltene.

LES OGSÅ: Her er ti av de største norske OL-øyeblikkene

Men det er ikke OL som er årsaken til at vi irriterer oss mer enn vi har grunn til. Jeg opplevde ingen misnøye disse februardagene for 25 år siden. Ingen aggresjon, ingen surhet, bare glede. Når vi får til noe, har vi som regel godt av det. Det er fiasko som skaper sinne og bitterhet, ikke suksess. Selvtillit gjør oss rausere, så lenge vi holder selvgodheten på avstand.

Jeg husker et øyeblikk nede på sletta i Lysgårdsbakken søndag 20. februar spesielt godt. Espen Bredesen hadde nettopp hoppet 104 meter i andre omgang og tatt gull i normalbakken. Da ble storskjermen slått på, og vi kunne se Johann Olav Koss gå ubegripelig fort på 10 000 meter i Vikingskipet. 13.30,55. Gull nummer to i løpet av noen få minutter. Jubelbrølet i hoppbakken ble øredøvende, og det ble ikke lett å holde hodet kaldt nede på sletta.

Vi så på hverandre, smilte og var ikke forbannet på noe som helst.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

På forsiden nå