Jeg kjenner for få bygningsarbeidere

Jeg forstår godt at mange er skeptiske til mediene. Vi har skylapper på når vi velger hva som skal få oppmerksomhet.

Når Erna Solberg besøker en byggeplass, stiller mediene gjerne opp. Det er blitt sjeldnere at vi drar slike steder for å snakke med dem som arbeider der. 

Saken oppdateres.

En kar som var kraftig uenig i noe jeg hadde skrevet, sendte meg en e-post der han mente jeg må ha en unormal omgangskrets.

Jeg dro på smilebåndet. Noen av dem jeg kjenner kan kanskje virke litt pussige, men unormale er de nok ikke. Jeg kjenner helt vanlige folk. Journalister, lærere, akademikere, enkelte musikere og forfattere, en og annen skuespiller.

Så tenkte jeg litt lenger. Han som var så uenig med meg, hadde kanskje et poeng, for dem vi omgås betyr en del for hva som interesserer oss og hvordan vi ser på verden. Og det er dessverre ikke mange kroppsarbeidere i omgangskretsen min. For få snekkere, for få rørleggere og bygningsarbeidere fra Litauen og ingen flyktninger fra Syria.

Noen uker etter e-posten om at omgangskretsen min må være unormal, ble det lagt fram en undersøkelse som fikk meg til å lure på om jeg har et problem, om kanskje de fleste journalister har et problem.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Mediene bråker så mye at mange mister interessen

Medieforskerne Elisabeth Eide og Tine Ustad Figenschou har undersøkt hvordan helt vanlige arbeidere kommer til orde i noen av de største avisene. De kartla dekningen av pleie- og omsorgsarbeidere og bygningsarbeidere og oppdaget at de er blitt mye mindre synlige i dagspressen siden 90-tallet.

Antallet artikler som handlet om helt vanlige bygnings- og omsorgsarbeidere ble mer enn halvert fra 1996-97 til 2016-17. Nedgangen var ekstra stor i de aller største avisene, Aftenposten og VG. Det finnes ingen slike tall for Adresseavisen, men det er fare for at utviklingen har gått i samme retning her.

Jeg tror vanlige arbeidsfolk er blitt mindre synlige fordi vi journalister likner mer og mer på hverandre og fordi vi helst omgås dem vi har noe til felles med. Vi omgås ikke bygningsarbeidere. Vi ser verden med middelklasseblikk.

En gang i tiden kunne du få jobb som journalist hvis du var skrivefør og samfunnsengasjert. Du kunne komme fra en helt vanlig arbeiderbakgrunn og jobbe deg inn i de største avisene. Men etter hvert ble det så populært å jobbe i mediene at bare de aller mest skoleflinke kom inn på journalistutdanningene. Og dessverre er det slik at de med vanlig arbeiderbakgrunn ofte har dårligere karakterer enn de som har foreldre med høy utdanning.

De skoleflinke, de som senere tar høy utdanning, tilhører den nye, norske middelklassen. Den blir mer og mer dominerende, ikke bare i mediene, men også i politikken, på universitetene, i skolen og helsevesenet.

Noen kaller denne klassen skravleklassen. De som bruker det nedsettende uttrykket, ytrer seg også gjerne i debatten om eliten, for skravleklassen og eliten er noe av det samme.

Selv vil jeg slett ikke delta i hylekoret mot eliten. Vi trenger eliter på mange områder, vi trenger folk med høy utdannelse og erfaring. Men når enkelte grupper av befolkningen blir mer og mer dominerende, skaper det motstand. Denne motstanden er en vanlig forklaring både på Donald Trumps valgseier i USA og på brexit i Storbritannia.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Falske nyheter? Kast uttrykket på skraphaugen

Foreløpig er klimaet annerledes i Norge, men vi ser de samme tendensene, og hvis mange nordmenn føler at de ikke er en del av «det gode selskap», har vi et problem, ikke minst i mediene. Det kritiske blikket kan fort bli sløvt hvis det først og fremst er makta vi omgås, både på jobben og i fritida.

Det kan føre til at vi får god innsikt i konflikter blant de mektigste, men ikke blir like oppmerksom på det helt vanlige folk sliter med. Hvordan er egentlig situasjonen i bygningsbransjen? Fører arbeidsinnvandring til konflikter? Effektiviseringen som foregår overalt, hva betyr den for folks hverdag? En gang hadde jeg en rørlegger hjemme hos meg som hadde det så travelt at han løp. Han hadde ikke tid til å gå.

Hvem er så denne middelklassen som også vi i pressen er en del av? Boka «Den norske middelklassen», som kom i fjor, definerer den nye, norske middelklassen som høyt utdannede folk som er mellomledere eller sjefer på ulike sektorer, men som likevel ikke er bedriftsledere eller arbeidsgivere. Mange av dem arbeider med utdanning, forskning og helse. Bokas tre forfattere, sosiologene Rune Sakslind, Ove Skarpenes og Roger Hestholm, har gjort grundige intervjuer med over hundre leger, jurister, siviløkonomer, statsvitere, sosiologer, sivilingeniører og andre.

Bildet boka tegner av dem, tyder på at middelklassen slett ikke er noe å frykte. De som er intervjuet, er opptatt av norske kjerneverdier. De beundrer ikke rike forretningsfolk, men heller hjemmehjelpere, Frelsesarmeens fotsoldater og Nelson Mandela. De er opptatt av likhet og vil for guds skyld ikke framstå som bedre enn andre. De er så smålåtne og moralsk plettfrie at kyniske journalister kanskje ikke bør slås i hartkorn med dem.

Vi kjenner igjen fenomenet fra debatten om eliten. Selv ikke statsrådene her i landet vil ha det på seg at de tilhører eliten. Det er typisk norsk å undervurdere sin egen betydning og sin egen makt, i hvert fall overfor omverdenen.

Men toppolitikere flest tilhører både middelklassen og eliten. De har høy utdannelse, vanligvis innenfor statsvitenskap og økonomi, og svært få av dem har hatt vanlige jobber som helsefagarbeidere eller butikkansatte. Omtrent som oss journalister, med andre ord.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Trøndersk arbeidsliv er åsted for kriminalitet

Selv har jeg vært både jernbaneslusk og postbud. Riktignok var det bare sommerjobber, men erfaringene var mer verdifulle enn sløve semestre på universitetet. Jeg så andre deler av arbeidsfolks hverdag enn de studiene ga meg innsyn i.

Nå er det så lenge siden jeg lempet jernbanesviller at jeg ikke husker stort mer enn lukta av kreosot og tjære. Jeg bør ta meg sommerjobb på jernbanen igjen. Kanskje skylappene forsvinner da.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

 
På forsiden nå