Kan vi høre på Michael etter dette?

Michael Jackson-dokumentaren er problematisk, men også et interessant og skremmende etterspill i metoo-kampanjen.

Gutten og stjerna: Wade Robson møtte Michael Jackson for første gang i 1990 og hevder han ble seksuelt misbrukt av stjernen fra han var fra han var syv til 14 år gammel, i dokumenteren «Leaving Neverland» som nå ligger på NRK.  Foto: Wade Robson archive/Amos Pictures

Saken oppdateres.

Et av forrige ukes store spørsmål var om NRK bør spille Michael Jacksons musikk, selv om en ny dokumentar vist på NRK2 i helga anklager Jackson for en serie seksuelle overgrep mot barn.

LES OGSÅ: NRK snur – fjerner likevel ikke Michael Jackson fra spillelistene

Wade Robson og James Safechuck forteller sine historier i «Leaving Neverland», hvor de hevder at de som barn i syv- og tiårsalderen ble utsatt for en rekke grove seksuelle overgrep fra superstjernen.

Dan Reeds film reiser en rekke spørsmål, også om NRKs skamløse hyping av den i forrige uke. Den tre timer og ti minutter lange, forkortede europeiske utgaven over to episoder, konsentrerer seg om de to ofrene og deres familier i en film som opplagt kan karakteriseres som ensidig, men med tyngde tegner bilder av superstjernen som overgriper.

Samtidig er noe av det mest skremmende med filmen hvordan foreldrene til barna – i disse tilfellene mest mødrene – lot seg blende så mye av superstjernens glans og pengedryss at de lot sine små barn overnatte og bo hos en voksen mann.

Uansett om du som seer velger å tro på Robson og Safechucks ganske overbevisende og detaljrike fortellinger, viser filmen at Michael Jackson hadde et seriepreget forhold til unge gutter som ga ham sjokkerende lett tilgang til å overnatte med dem.

LES OGSÅ: HBO saksøkt etter Michael Jackson-dokumentar

Filmen har skapt sterke reaksjoner siden den ble vist første gang under Sundance-festivalen 25. januar, med nye bølger etter visning på amerikansk og europeisk tv. Den gir god grunn til å snakke om Michael Jackson og diskutere hva filmen gjør og eventuelt kan gjøre med musikken hans.

NRKs innkjøpssjef har sagt at filmen ikke tilfredsstiller kravene NRK ville satt om de selv skulle produsert den, «fordi Jacksons representanter ikke direkte får kommentere påstandene som settes frem». I stedet får vi derfor i hver episode en plakat hvor NRK skriver at Jackson-familien etter premieren i USA karakteriserte filmen slik: «Leaving Neverland» er ikke en dokumentar – det er et tabloid karakterdrap på Michael Jackson».

James Safechuck, som står fram i dokumentaren, var 5 år da han vant en dansekonkurranse og fikk møte Michael Jackson første gang.  Foto: Stephanie Safechuck archive/Amos Pictures

 

Her trengs det litt opprydding. Sett som journalistikk, er det en åpenbar svakhet ved filmen at familien til den avdøde anklagede ikke får forsvare ham mot beskyldningene. Om filmen var en reportasje i Dagsrevyen, kunne den blitt klagd inn for Pressens faglig utvalg. «Leaving Neverland» er en dokumentarfilm, uansett hva Jackson-familien hevder. Som det kan den både kritiseres og saksøkes. En dokumentar kan være subjektiv og ensidig. En dokumentar kan være god eller viktig selv om den ikke er balansert eller nøytral.

Det kan diskuteres hvor god «Leaving Neverland» er, men den forteller viktige, rystende historier og velger å stille seg bak sine hovedkilder. Samtidig får den fram et skremmende bakteppe om hvordan Michael Jackson kunne få tilgang til små gutter som lekekamerater og venner, i eller utenfor senga.

NRKs krumspring rundt sensur av musikken til Michael Jackson skapte mye styr og avsporet en interessant debatt om kunstneren og verket. Mange av verdens største kunstnere har vært fæle folk med fæle holdninger og sikkert også fæle gjerninger. Å bruke Knut Hamsun som eksempel på viktigheten av å skille mellom artist og verk, blir likevel for enkelt i denne sammenhengen.

Michael Jackson har laget noen av verdens beste popsanger, enten man velger å tro at han var en sex-overgriper mot barn eller ikke. Noe av det spesielle med saken er at han brukte sin musikk og status som superstjerne og barnevenn til å få tilgang til små gutter.

For egen del vil jeg ha store problemer med igjen å lytte til sanger som «Smooth Criminal», «Behind The Mask» og «Blood On The Dance Floor» og «Do You Know Where Your Children Are?». Michael Jackson er en av få barnestjerner som ble enda større som voksen. Spørsmålet er om han noen gang ble voksen.

Bildet og lyden av Michael Jackson som utrolig 11-åring med Jackson 5 i «I Want You Back» har fått en enda mørkere bunn enn etter historiene om farens mishandling av Jackson-barna. Hvor lenge og hvor dypt beskyldningene mot Jackson vil prege hans musikalske arv, er for tidlig å si, men imagen av «barnevennen» Michael Jackson har fått sprekker så stygge at de neppe lar seg reparere.

Les også kommentaren om dokumentarfilm «Kan vi tro på det vi ser?»

På forsiden nå