Saken oppdateres.

Grusom terror i New Zealand og en dramatisk vending i saken rundt Tor Mikkel Wara ga et helt annet bakteppe til det som var ventet å bli et søvnig Høyre-landsmøte på Gardermoens største konferansehotell. Den som trodde Erna Solberg skulle snu oppmerksomhet vekk fra siste døgns hendelser med en tale sprengfull av nyheter, glød og retorisk vidd, har åpenbart aldri hørt henne holde tale. Jeg skal komme tilbake til statsministeren, men det er umulig å overse Wara helt. Den ligger uansett som en mørk sky over Høyres landsmøte. Selv om dette er noe så sjeldent som en skandale som regjeringspartiene er helt uskyldig i, er mer turbulens det siste Erna Solberg og hennes mannskap trengte nå. To gjengangere i debatten vil få bein å gå på. Det ene er Frp i regjering, det andre er Erna Solbergs lederegenskaper.

Frp + justis = trøbbel. Det virker nesten som det hviler en forbannelse over partiets ledelse av justisdepartementet. Det går en rød tråd av uro og konflikt fra den avisbrennende Amund Anundsen, via den kontroversielle Per-Willy Amundsen til sjefs-urokråke og Facebook-minister Sylvi Listhaug. Inntrykket dempes ikke av at også Per Sandberg har hatt ei hånd på justis-rattet etter Listhaugs spektakulære exit. Med den respekterte Tor Mikkel Wara skulle det bli orden og ro i ro og orden-departementet. Slik gikk det altså ikke. Siktelsen mot Waras samboer etter måneder med trusler og hærverk mot deres felles bolig, var så dramatisk og uventet at selv ikke Jo Nesbø ville kommet på det.

LES OGSÅ: Hva er egentlig Venstres problem?

Mange er triste i dag. Wara har klart det kunststykket å være en Frp-er som er respektert og likt i nær sagt alle politiske leire. På den liberale høyresiden er han en slags helt. Mange Høyre-delegater er oppriktig lei seg. Selv om det kan se ut som sosiale medier koker over av skadefryd, er det få i det politiske Norge som unnet ham dette. I dag virker det svært lite sannsynlig at Wara vil komme tilbake som justisminister. Det handler ikke om formaliteter, men om de politiske og ikke minst de menneskelige realiteter. Man skal ha lite innlevelse og empati for å ikke forstå den tsunamien av følelser som Wara og hans familie står i. Hvordan Frp skal kunne reise kjerringa med å utnevne den femte statsråden i justisdepartementet, er heller ikke lett å se. Erna Solberg og Siv Jensen har mye å snakke om. Men nå er det mennesker først.

Synet på Erna Solbergs lederskap spriker. Mange mener hun er for pragmatisk, på grensa til å være en flegmatiker. Så rolig at hun nesten mistenkes for å gå i dvale iblant. Solberg er ofte blitt kritisert for å ikke stramme opp sine statsråder i full offentlighet når det kunne være på sin plass. I kjølvannet av Wara-saken er det mange som mener hun var for hard i uttalelsene mot teatergruppen som filmet huset. Samtidig er det nettopp denne roen som mange mener er Solbergs styrke. Da Per Sandberg gikk av som statsråd etter sin famøse reise til Iran, en skandale som alle mente manglet sidestykke (det var før det siste døgnet), var han åpenbart en såret mann. Men det var ett menneske han ikke kunne fullrose nok: Erna Solberg. Hennes dempede lederstil har åpenbart også noen fordeler. Det er ikke alltid at de store ordene får folk til å prestere best.

Ernas drøm har lenge vært en borgerlig flertallsregjering, men for øyeblikket er ikke tilværelsen like rosenrød. Det alle de fire regjeringspartiene hadde trengt nå, er landsmøter som gir glød, entusiasme og samling om et felles prosjekt. Nå er det strengt tatt ikke bekvemmelighet som driver Solberg som politikertype. For henne handler borgerlig allianse om mer enn det som skjer de neste månedene. Å forene Frp med KrF og Venstre rundt kongens bord, vil kunne bryte ned barrierene mellom partiene på lang sikt. Folk blir gjerne litt mindre skumle når man lærer dem å kjenne. Det gjelder også for partier.

I tillegg til litt mer glød og noen prosent på gallupene, hadde denne regjeringa virkelig trengt et tydelig prosjekt. Den hjemmeleksa hadde de ikke gjort da de la fram Granavolden-erklæringa. Erna Solberg var litt bedre forberedt i dag. Hun har strengt tatt en god hjertesak, men gjør sitt beste med å kamuflere den bak skrekkelige politikerord som kompetansereform og mulighetsmeldingen, inkluderingsdugnad og integreringsløft. Den mest tabloide setningen Solberg har lært seg, er at ingen skal gå ut på dato. Den gjentar hun til gjengjeld ofte. Det handler om å kontinuerlig fornye folks kompetanse. Istedenfor å kjempe mot endringene i samfunnet, skal folk hjelpes til å lykkes i et samfunn som hele tida vil forandre seg.

På mange måter er det et godt svar på den populismebølgen som har kommet i kjølvannet av globaliseringen. Heller enn å lenke seg fast til den nedleggingstruede fabrikken skal arbeiderne bli gründere av nye grønne arbeidsplasser. Det handler om å inkludere alle inn i arbeidslivet, selv om de snakker dårlig norsk eller har vært for syk til å jobbe. Et av hennes bedre poeng er at flere bedrifter heller må ringe til Nav enn til et utenlandsk bemanningsbyrå når de trenger folk. For velferdsstaten må det være et mål å få så mange som mulig i arbeid. Det aller viktigste er likevel den verdien det gir for et menneske å være til nytte, bli sett og respektert for den jobben de gjør. Statsministeren kan lett mistenkes for å være mest opptatt av trygg styring, men akkurat her har hun et ekte engasjement. Det holder i massevis for Høyre-folka. De trenger ikke mer av Erna enn det de får.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Men nå er det noe med neste valg da. Skal de lykkes bør de skru opp entusiasmen noen hakk. Det hadde jo vært litt dumt om hele regjeringa gikk ut på dato før Erna Solberg fikk realisert visjonen om at ingen skal gå ut på dato.

 
På forsiden nå