Kampen om storbyene

Paradoksalt nok er det i byen der Arbeiderpartiet har surret det mest til, at Høyre har dårligst sjanse til å overta makta.

Høyres førstekandidater i storbyene, Ingrid Skjøtskift (Trondheim), John Peter Hernes (Stavanger), Eirik Lae Solberg (Oslo) og Harald Victor Hove (Bergen) sammen med statsminister Erna Solberg på Høyres landsmøte på Gardermoen.  Foto: Hagen, Fredrik, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Høstens valgkamp vil bli et bikkjeslagsmål mellom Ap og Høyre om å kapre makta i de store byene. Ved forrige korsvei tapte Høyre både Oslo, Bergen og Tromsø til Ap. Det var et tungt slag for de blå. Trondheim har vært et borgerlig ødeland med Ap-styre de siste 16 år. Til gjengjeld er det Høyre som har ordføreren i Stavanger, Drammen og Kristiansand.

To tydelige trender vil prege storbykampen. Det pågår en radikalisering av velgerne på venstresida i de store byene. Samtidig ser det ut til at Senterpartiets sterke oppslutning, som vi gjerne knytter til distriktsopprøret, ikke bare er et blaff. Vi har lenge sett at velgerne som Ap mister, rømmer til fløypartiene SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne. Ved siste måling så vi at de tre raddispartiene var jevnstore med Ap i Trondheim. I Oslo har det vært situasjonen i lengre tid. Der er Rødt oppe og lukter på 10-tallet. Etter å ha fulgt Høyres landsmøte i helga, er det for øvrig lett å tenke at også Høyre er blitt radikalisert. Når man hører lange debatter om gratis p-piller, reklameforbud og klima, kan man forledes til å tro at man befinner seg på landsmøte i SV. Men under utenriksdebatten kom det politiske landskapet i vater igjen.

LES KOMMENTAREN: Prosjekt Erna

Høyres uttalte ambisjon er at halvparten av folket skal bo i en Høyre-styrt kommune. Eller som Erna Solberg formulerer det: Halvparten skal få den glede å bo i en høyrekommune. I motsetning til Senterpartiet, som måler sin suksess i antall ordførerkjeder, er Høyre mest opptatt av å ta de største byene. Her bor det flest folk, men makt i storbyene har stor verdi utover å gi mange velgere. Ofte ser vi at politiske profiler bygges opp i bypolitikken, som statsrådene Monica Mæland og Anniken Hauglie. Ikke minst er byene viktige utstillingsvindu for å utvikle politikk eller være en prøveballong for ulike samarbeid. Osloskolen er et åpenbart eksempel. Det samme er det rødgrønne samarbeidet som Trondheim var en slags arkitekt for.

Det politiske bildet er veldig ulikt i de store byene. Oslo er styrt av Ap-profilen Raymond Johansen sammen med en sterk venstreside. I Bergen styrer Arbeiderpartiet sammen med sentrumspartiene Venstre og KrF. At den populære byrådslederen Harald Schjelderup takket nei til gjenvalg, gjorde at valget straks ble mer åpent. Høyre har ligget med brukket rygg i Bergen, men er nå kommet mer på offensiven. I Trondheim er Ap-ordfører Rita Otterviks sjupartiallianse i full oppløsning. Men selv om både SV og Venstre har trukket seg ut, virker det som Ap kan være relativt trygge på å samle et slags flertall. Paradoksalt nok, for det er ingen byer hvor Ap har surret det til så mye for seg selv. For et lite år siden trodde mange at Høyre hadde en god sjans til å vinne tilbake Tromsø. Etter mye nominasjonsrot virker det lenger fram for Høyre i Nord-Norges hovedstad. Selv om det også i den tradisjonelt blå byen Stavanger er mer åpent, er det sannsynlig at Høyres nye ordførerkandidat får tillit. Også i Kristiansand kan det bli tett, selv om Høyre har et klart favorittstempel også her.

LES OGSÅ: Hva er egentlig Venstres problem?

Den røde valgvinden er både en trussel og en mulighet for Høyre. I mange byer ser vi at SV, Rødt og Miljøpartiet de Grønne stjeler velgere fra Arbeiderpartiet. Det er åpenbart en dårlig nyhet sett med Høyre-briller. En sterk venstreside vil gjøre det enklere for Arbeiderpartiet å beholde makta. Fløypartiene har ikke så mange andre veier å snu seg.

En rødere venstreside og et svakt Ap, som er avhengig av SV, MDG og Rødt, byr også på noen muligheter. Valgkampen kan bli mer polarisert. Lillavelgere som er tilbøyelig til å stemme Ap, kan bli skremt av utsiktene til å få en knallrød by.

I de fleste store byene er det likevel alliansene som avgjør. Mange steder vil det være sentrumspartiene som kan vippe flertallet i rød eller blå retning. Selv om de vil foretrekke Ap, kan de la seg avskrekke dersom vennene på venstresida får for stor makt og innflytelse. Mye tyder på at Senterpartiet vil gjøre et godt valg, også i byene. Noe av det verste Sp-folk vet, er «miljømoralistene» i De Grønne og SV. Hvis man legger til Rødt, som helst vil avskaffe privat eiendomsrett, er dette et selskap Sp vil føle seg lite hjemme i.

All erfaring viser at mye kan skje i norsk politikk i løpet av de seks månedene fram til valget. I mars 2017 trodde eksempelvis alle at Ap ville vinne med klar margin. Både radikaliseringa av byvelgerne og distriktsopprøret vil uansett gjøre høstens valg mer spennende.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

På forsiden nå