Jeg var på vei inn døra da jeg plutselig husket dugnaden

Vi får mye igjen for å bli med på dugnad. Men de som misbruker dugnadsbegrepet, er det ingen grunn til å hjelpe.

Dugnad har overlevd både velferdsstaten og penger på bok.   Foto: Tegning/Karl Gundersen

Saken oppdateres.

Det er vår og sesong for klassisk dugnadsarbeid i borettslag og idrettsforeninger. Som tidligere beboer i blokk, har jeg vårdugnaden friskt i minne. Det var et frivillig arbeid jeg sjelden så fram til. Rake løv og male garasjer har aldri vært en fornøyelse.

En gang glemte jeg at det var dugnad. Jeg var på vei hjem etter en sein dag på jobben. Da jeg krysset tunet utenfor blokka, var det påfallende mange naboer som syslet i fellesarealene. Det var først da jeg satte nøkkelen i utgangsdøra at jeg skjønte tegninga. Det var i dag det var dugnad. Vel innenfor døra måtte jeg ta valget: Skulle jeg kaste på meg arbeidsklær og bidra? Eller skulle jeg bare gi blaffen og legge meg i stabilt sideleie på sofaen? Siden jeg er et svakt menneske uten ryggrad, gikk jeg for det siste alternativet. Jeg fikk heller unngå naboene de neste dagene, tenkte jeg. Etter hvert ble vel mitt fravær glemt. Dessuten, ryddearbeidet var frivillig og borettslaget hadde ikke innført en løsning hvor det er mulig å betale seg fri fra dugnadsarbeid.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi som er hekta på Finn

Likevel fikk jeg en dårlig følelse. Moralens pekefinger presset mot tinningen. Som barn av foreldre som har drevet med nabohjelp og dugnad et helt liv uten å kny, framsto min unnasluntring som en karakterbrist.

Året etter sto jeg derfor skolerett og deltok på dugnad i borettslaget. Underveis var det flere ting som irriterte meg. Det ene var at slike dugnader gjerne fostrer fram et slags selvutnevnt overhode som best vet hvordan ting skal gjøres. Du har kongen av campingplassen, og du har keiseren av dugnad. Sistnevnte fant det naturlig å kritisere meg for hvordan jeg skuffet grus oppi containeren. Herre jemini, her sliter jeg som en ulønnet kineser på rismarka, og så kommer det en jevnbyrdig nabo og sår tvil om skuflekompetansen min. Ta deg en bolle, tenkte jeg i stille raseri.

Trondheim, bymarka, Stykket: Dugnad før skisesongen. Bak f.v.: Helge Fuglaas og Kjetil Lehn. Foran: Lasse Nilsen.  Foto: Terje Visnes

Og det var akkurat bolle de tok seg, dugnadsgjengen. De samlet seg langs utebenkene på plena, fylte kaffe i krus og spiste boller som noen hadde vært så elskelig å bake. Kan vi ikke bare gi full gass i et par, tre timer og heller bli ferdig litt før, tenkte jeg.

Jeg hadde selvsagt misforstått hele konseptet. Man skal både yte og nyte vafler i hyggelig samvær på dugnad. Innsatsen har en verdi utover selve arbeidet. Det sosiale aspektet er viktig, kanskje slår du av en prat med naboen neste gang du henter posten. På 1800-tallet var det forventet at verten stilte opp med et skikkelig måltid, og de gode hjelperne kunne feste ut i de små timer.

Det snodige med den norske dugnadsånden, er at den har overlevd både velferdsstaten og penger på bok. Gjennom skatten betaler vi allerede mye til felleskassa, og det burde være unødvendig med så mye gratisarbeid. Nå er mange nordmenn så godt forspent med penger at man kan betale for at noen pusser opp klubbhuset i stedet for å fikse det sjøl. Sånn er det ikke.

Ifølge statistikk er nordmenn i verdenstoppen i frivillig arbeid. Vi gir ikke så mye penger, men vi er gode på å jobbe gratis. I 2015 sto ulønnet innsats for om lag 74 milliarder kroner. Frivilligheten rommer alt fra loddsalg for fotballaget til engasjement i Lærernes Misjonsforbund.

Det betyr ikke nødvendigvis at nordmenn skiller seg ut som et uselvisk folkeslag. Det dreier seg nok om tradisjon. Dugnad har vi drevet med siden vikingtida. I det norske bondesamfunnet var man avhengig av nabohjelp, enten det dreide seg om vedlikehold av bygninger eller hesjing av høy. Einar Gerhardsen ba oss bygge landet etter krigen. Alle måtte kjenne på ansvaret for å ta i et tak.

Tekkedugnad på Aune i Tydal omkring 1915. Torva ligger i hauger foran huset, og på taket er 15 mann i gang med å legge ny never. Med setre og utløer hadde eieren av denne gården ca. 50 tak som skulle holdes i orden, og da måtte to tak legges om årlig for å holde tritt med vedlikeholdet.   Foto: Billedsamlingen Norsk Folkemuseum.

Dugnad er vel også et signal om at vi ønsker oss et samfunn med små forskjeller. Ved å selge et par, tre hundre bokser med heslige karameller, får alle i korpset dra på korpstur til Krakow – og ikke bare musikantene som har foreldre med god råd. Nå er det kanskje mange som mener at dugnadsinnsatsen som kreves i dag, er blitt vel høy. Å bake en kake til den årlige basaren får de fleste til. Verre er det for folk med dårlig økonomi å legge ut tusenvis av kroner til doruller som de i neste rekke må kjøre rundt til kundene. Hvis de har bil da. For det er ikke nok med treningsleir på Fosen for Jenter 16, nå er det Barcelona som gjelder. Likhetsprinsippet eksisterer, men det slites i kantene, spør du meg.

Selv om jeg instinktivt skyr dugnader, er jeg i snusfornuftens navn glad for at systemet ikke har gått av moten. Dugnad er en uformell sosial kontroll som oppdrar oss til å forstå at vi er en del av et fellesskap. Klokkene ringer for deg.

Skal dugnadsånden leve videre, er det viktig at ikke begrepet blir misbrukt. Mange føler seg ikke kallet til å drive dugnadsarbeid for en kommunal barnehage. De har jo betalt både i form av skatt og egenbetaling. Ingen hjelper Mesta med å legge asfalt eller sy nye gardiner til sykehjemmet heller.

OSLO 20060303: Driftsleder Narvestad alias Robert Stoltenberg i den nyinnkjøpte traktoren til Tertitten borettslag. Lørdag starter sendingen av 8 nye episoder av tv-serien Borettslaget på NRK. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX .  Foto: Poppe, Cornelius

Verre er det når velbeslåtte aktører spiller på andres samvittighet og bruker dugnad til egen vinning. Jeg kan fortsatt ergre meg over den gang jeg som leietaker i Oslo ryddet loft og kjeller i bygården hvor jeg bodde. Den rike gårdeieren kalte det dugnad. Jeg kaller det utnytting. Ikke fikk vi boller heller.

En del arbeidsgivere har også tatt i bruk dugnadsbegrepet. Ansatte blir bedt om å bruke en lørdag på å stå på stand eller skure sykkelbodene på jobb. Det er kanskje naturlig med en ekstrainnsats når du jobber i en liten bedrift med presset økonomi. Like sjarmerende er det ikke når konsern hvor eierne hvert år tar ut store utbytter, forventer at fotfolket skal jobbe gratis. Et av målene med gode gjerninger må vel være at de som har minst skal få del i godene, og ikke de som allerede har mer enn nok?

LES OGSÅ KOMMENTAREN: VG-skandalen gir oss viktig lærdom

På forsiden nå