Saken oppdateres.

Det har vært mildt sagt fascinerende å følge den siste tids omdreining av vindkraftdebatten. I mange år har vindkraft vært – om ikke det vi skal leve av etter oljen – så i alle fall det som skal gi oss varme i husene, lys i lampene og varm kaffe i koppen. I en tid hvor olje, gass og kull har vært skurken, har ren, norsk vind vært den store helten. I politikernes festtaler har vindkraft vært et hyppig brukt honnørord. Klima har vært viktigere enn klassisk naturvern.

Nå har vinden bokstavelig talt snudd. Motstanden mot vindkraft sprer seg som gressbrann i frisk bris. Trøndelagskysten, som var planlagt som et kjerneområde for vindmøller, ligner mest en slagmark. Gamle konfliktlinjer mellom vekst og vern blusser opp, samtidig som den tiltakende polariseringa mellom sentrum og periferi gir ytterligere bensin på bålet. Hvorfor er det ingen vindmøller på Holmenkollåsen, lissom. På Frøya sørger aksjonister for å sperre anleggsmaskinene ute. Frontene er harde og ordbruken tidvis hatsk. Det er munnhuggeri mellom laksemilliardær Gustav Witzøe og Trønderenergis frittalende toppsjef Ståle Gjersvold. Det er en situasjon med mange tapere. Bortsett fra advokatene.

Det er ikke bare på Frøya politikerne har fått kalde føtter. Den omstridte vindkraftbygginga på Storheia på Fosen er et eksempel på etterpåklokskap. Da den ble vedtatt i 2009 var det bare Rødt og Frp som stemte imot. I vinter prøvde fylkespolitikere fra flere parti å stanse utbygginga. Partier som før har bejublet planene kaller det nå «pinlig og skuffende» og «en skam for Norge». Et betydelig mindretall stemte for å avslutte et prosjekt som nesten var sluttført. Fylkesordfører Tore O. Sandvik er en del av flertallet som mener at vindparken har kommet for langt til å stanses, men legger til at «utbyggingen av Storheia neppe ville vært mulig hvis saken hadde kommet til behandling nå». Det er ikke særlig betryggende og ikke til å undres over at skepsisen brer seg. Samtidig må vi ikke i et opphetet ordskifte glemme at mange steder lever mennesker og vindmøller sammen i harmoni.

Om ikke annet så er det lærdom å trekke:

Det kan lønne seg å lytte mer til motstemmene. I en tidlig fase er de gjerne få, og blir gjerne stemplet som bakstreverske og næringsfiendtlige. Folk har stort sett bare vitset bort argumenter som at vindmøllene ødelegger for hubro, havørn og rein. Det føyer seg inn i et mønster. I svært mange kommuner er det ofte slik at næringsinteresser trumfer naturverdier. Store utbygginger vedtas ofte uten særlig mye debatt. Ikke sjelden har det vært et «gnagsår» i kommunestyret, som regel fra et lite fløyparti, som har stemt imot, om det er hyttebygging, vindmøller eller utbygging av dyrkamark. Å bidra til næringsutvikling, arbeidsplasser og bosetting har som regel vært et argument som overstråler det meste. Det har vært innvendinger mot vindkraft som burde fått mer oppmerksomhet tidligere. Det handler både om naturinteresser, men også om hvor effektiv og framtidsrettet en storstilt vindkraftutbygging faktisk er.

Det er ingen skam å snu. Men da bør man vende om i tide. Det er trist å lese noe av ordbruken rettet mot utbyggeren Trønderenergi. «Okkupanter som raserer norsk natur». Det har ikke vært så lett for energiselskapet å forutse denne situasjonen. I mange år har politikerne hyllet vindkraftsatsinga. Trønderenergi er blitt omtalt som pionerer. De er eid av trønderske kommuner så det er ikke akkurat slik at det er pengegriske utlendinger som står bak. I 17 år har et stort politisk flertall på Frøya støttet vindkraftplanene. Når noe først er lovlig vedtatt, fortjener utbyggerne forutsigbarhet. Trønderenergi har brukt mye ressurser og har betydelige forpliktelser. Det er ikke så vanskelig å forstå deres frustrasjon. Nettopp derfor er det så viktig at politikerne tenker seg grundig om før de sier ja til store utbygginger.

Det er en gjenganger at det folkelige engasjementet kommer først når spaden settes i jorda. Om det gjelder vindmøller eller omstridte bygg, som Trondheim Spektrum på Nidarø. Nå har det vært motstand på Frøya i mange år, men det har åpenbart vært et stemningsskifte i nordmenns syn på vindkraft. Man kan jo saktens spørre seg hvor vanskelig det har vært å se for seg et landskap med vindmøller. Likevel, både kommuner og utbyggere burde bli flinkere til å visualisere det ferdige resultatet for innbyggerne. Alle parter burde være tjent med at debatten blåste friskt når man faktisk har mulighet til å endre eller stanse et prosjekt. Når protestene kommer først når gravemaskinene ruller inn blir det gjerne en kamp mot vindmøller. Uansett hvor gode argumenter man har, så når man ikke fram. Resultatet blir gjerne avmaktsfølelse for innbyggerne og frustrasjon for utbyggerne.

Da ender alle opp som tapere.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

På forsiden nå