KrFs landsmøte 2019

Den gule fare

KrF prøver å bli likt av absolutt alle. De kunne hatt mer nytte av flere fiender.

Olaug Bollestad holdt partiledertalen, men lørdag blir Kjell Ingolf Ropstad valgt til KrFs nye leder.   Foto: Carina Johansen, NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Det kan gjentas til det kjedsommelige hvor vanskelig det er å være KrF om dagen. Partiet er fortsatt dypt splittet etter det dramatiske retningsvalget. Velgerne rømmer, mens medlemmene eldes og dør ut. Det er heller ikke spesielt enkelt å få øye på noen redningsplan. Men hvem har vel sagt at dette skal være lett?

Kjell Ingolf Ropstad får en real utfordring når han lørdag velges til partileder. Først må han vinne partiet. Så må han vinne folket. I alle fall tilstrekkelig av dem til å få KrF trygt over sperregrensa. Partiet har skapt forventninger om at veivalget skulle løse partiets problemer. Selv om det var et samstemt parti som med åpne øyne har satt seg i denne situasjonen, så er det Ropstad som må bære ansvaret dersom regjeringsdeltakelsen ikke forvandler KrF til en velgermagnet. Selv om partiets problemer er langt mer grunnleggende, vil alt bli tolket som et resultat av høyredreiningen. Selv om det var Knut Arild Hareide som insisterte på at partiet måtte ta et veivalg, er det Ropstad som er syndebukken for mange av de tapende røde KrF-erne. Ikke så enkelt det heller.

LES KOMMENTAREN: Blåser liv i et parti vi har sett litt lite til

KrF fikk betydelig gjennomslag i regjeringsplattformen. De fikk også statsråder som kledde deres hjertesaker. Barne- og familiepolitikken, kirkesaker, landbruk og bistand. Faren er likevel stor for at partiet blir mer usynlig. De valgte å gi fra seg en unik vippeposisjon på Stortinget for å bli juniorpartner i regjering. Helgas landsmøte byr ikke på noen god oppskrift på hvordan partiet skal komme seg ut av uføret. Det er politikkfattig, blottet for konfliktsaker. Partiet har hatt dramatikk nok for mange år på det ekstraordinære landsmøtet i høst. Denne møtehelga står i forsoningens tegn. Litt mer fornyelse hadde ikke skadet.

Fungerende partileder Olaug Bollestad holdt åpningstalen. Bollestad er ikke en type som vinner tv-debatter, men hun har evnen til å begeistre en KrF-forsamling. Personlig, engasjert, emosjonell og rett fram. Et grepa kvinnfolk, som det heter. Nå har jeg ikke vært på mange vekkelsesmøter, men innbiller meg at Bollestad kunne gjort det ganske bra der. En ganske utypisk politikertype, rett og slett forfriskende.

Talen hennes var av det personlige slaget hvor hun fortalte om ektemannens sykdom. Hovedbudskapet var å bygge samfunn nedenfra. Hovedingrediensen i «KrF-samfunnet» er små fellesskap som familier og nabolag, drevet av dugnadsånd og det å bry seg. Der det er plass for alle som ikke passer inn i firkanten. Gode intensjoner, bevares, men også mye ull. Noe alle kan skrive under på. Blir det noen velgere av dette, da?

LES KOMMENTAREN: Klimaets frelser den ene dagen, naturens fiende den neste. Hva kan vi lære av vindkraftdebatten?

Noen mener det er et problem for Kristelig Folkeparti at de er kristne. Det skremmer moderne, sekulære velgere, hevdes det. Det er nok et langt større problem for KrF at de er for lik alle de andre. KrF sliter med å prioritere, og vil gi mer til alle tenkelige og utenkelige formål. De har omsorg (og penger) nok til alle, om det er IS-kvinner, pelsdyrbønder, sjøredningsbaser eller regionreformen. De er livredd for å bli upopulær noe sted. De har åpenbart ikke skjønt at for at noen skal elske deg, må du tåle at andre misliker deg.

Ikke er det så mye som skiller KrF fra røkla, heller. Foruten bioteknologi og verdispørsmål, er familiepolitikken en slik stolpe. Partiet vektlegger familienes valgfrihet. De vil avvikle tredelingen av foreldrepermisjonen og har sørget for at den kronisk upopulære kontantstøtten overlever alle mulige regjeringskonstellasjoner. Her burde det være et større velgerpotensial om de våget å fronte det tøffere. Partiet har en tendens til å pakke alle skarpe kanter inn i vatt. I KrF har de en hang up på Sylvi Listhaug, men de hadde jommen hatt bruk for en slik slugger-type selv.

Olaug Bollestad sa i sin sluttappell at KrF skal farge landet gult. Da må partiet våge å bli litt farligere. Så langt er det ingen som er blitt skremt.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

På forsiden nå