Kronikk:

Den brutale, blodige historien bak mannen som lå gravlagt i Klemenskirken

I forrige uke åpnet Klemenskirken for publikum. Her lå et menneske som har blitt sterkt forenklet og omdiktet, men som en gang var av kjøtt og blod: Olav Haraldsson.

Han var en mann av sin tid – brutal, nådeløs og farlig. Han var en mann som ifølge hans egen sjefsskald «gav gull til sine trofaste menn, og gjorde sine fiender til åtsel for ravnene», skriver historiker Tore Skeie.  

Saken oppdateres.

Dette foredraget ble holdt under åpningen av Klemenskirken.

Jeg er middelalderhistoriker og lever av å studere og finne ut av ting som hendte for tusen år siden. Likevel må jeg med jevne mellomrom minne meg selv på noe som på sett og vis er helt selvfølgelig, men likefullt en grunnleggende viktig erkjennelse: nemlig at menneskene som de gamle skaldekvadene og kongesagaene forteller om, en gang var levende mennesker av kjøtt og blod. At de levde i den samme virkeligheten som vi lever i, at deres verden var vår verden, i all sin kompleksitet, med alle sine nyanser. At de var her som vi er.


Selvfølgelig er det slik, men jeg må stadig minne meg selv på det, for middelalderen er en tapt verden, og vår kunnskap om den er først og fremst overlevert oss i senere tidsalderes tradisjonsfortellinger, som ofte er skrevet ned hundrevis av år etter begivenhetene de forteller om, og som derfor har fått den gode fortellingens form, forenklet, unyansert, karikert.

SE STORT BILDEGALLERI: Kronprisen åpnet Klemenskirken

De konkrete vitnesbyrdene om at fortidens mennesker ikke levde i en god fortelling, men var her, er det arkeologien som gir oss. En død beinkam fra vikingtiden har en gang vært gredd gjennom et levende menneskes hår. En mynt har noen holdt i sine hender, fiklet med og gitt til noen andre.

Og nå har arkeologer avdekket restene av et bygg som trolig ble reist på ordre av et menneske som har blitt mer forenklet og omdiktet og enn noen andre i Norges gamle historie – men som en gang var av kjøtt og blod – nemlig Olav Haraldsson, mannen som etter sin død skulle bli kjent som Olav den hellige.

Kronprinsen åpnet Klemenskirke-utstillingen i Trondheim i forrige uke.  Foto: Marthe Amanda Vannebo

Den historiske Olav, virkelighetens Olav, slik primærkildene fra hans egen tidsalder lar oss danne oss et vagt bilde av ham, virker ikke å ha hatt så mye til felles med legendeskikkelsen som skulle diktes fram av ettermælet hans. Han var en mann av sin tid – brutal, nådeløs og farlig. Han var en mann som ifølge hans egen sjefsskald «gav gull til sine trofaste menn, og gjorde sine fiender til åtsel for ravnene». Mennene hans kalte ham Olav Digre. Lite tyder på at hans livsprosjekt skilte seg nevneverdig fra andre mektige menn i den krigerske tidsalderen han tilhørte. Han levde et liv på jakt etter rikdom og ære, og søkte herredømme over andre menn med de midler som var til rådighet. Hans liv var preget av en brutalitet som kan virke sjokkerende på en moderne norsk betrakter, men som ligner den vi ser i krigsutsatte områder i verden i dag.

Han var ikke fra Trøndelag, men tilhørte en lokal kongeslekt i Viken rundt Oslofjordens bredder. Derfra dro han ut i verden som ung, og i mange år levde han en omflakkende tilværelse som røver, handelsreisende og leiesoldatfører i Europa. Han framstår på mange måter som selve personifiseringen på den grenseløsheten som kjennetegner vikingtiden som historisk periode. Han var på plyndretokt i Finland, i Estland og i Russland. Han drev rovdrift på bondebefolkningen i Frankrike og solgte sine menns vold til hertugen av Normandie – for klekkelig betaling. Han besøkte de kristne kongerikene i Nord-Spania, og trolig reiste han så langt som til det muslimske Cordoba-kalifatet i Sør-Spania, muligens for å selge kristne slaver på slavemarkedene der.

Statuen av Olav den hellige i Nidarosdomen.  Foto: Vigelandmuseet

Han var en europeer og han må ha hatt utmerket kunnskap om sin tids Europa. På sine reiser så han flere hundre år gamle romerske byggverk og reiste på romerske veier som fortsatt var i bruk. Han besøkte kirker og klostre og levde i perioder som gjest ved kristne fyrsters hoff. Som andre nordboere som reiste ut i verden, fulgte han og adapterte skikkene der han dro. Han lot seg døpe sammen med mange av sine menn i en storslått seremoni i Rouen ved Seinens bredder.

I årevis kjempet han i den blodigste konflikten i Nord-Europa på denne tiden, de danske kongenes plyndre- og erobringskrig mot det angelsaksiske kongeriket i England. Det var en krig som varte i en generasjon og som medførte enorme lidelser og ødeleggelser og som endte med en dansk erobring av England. Olav kjempet for begge sider, både for danekongene og engelskmennene – og han fikk betalt av begge.

LES OGSÅ: Gir 19 millioner slik at Klemenskirken kan vises fram for publikum


Han ble rik, antagelig veldig rik. Så rik at han i år 1015, etter å ha reist mer eller mindre sammenhengende i Europa i åtte år, satte seg fore å bruke sin nyvunne rikdom til å erobre sitt hjemland. Hit til Trondheim, eller Nidaros, kom Olav i rollen som en fremmed, kristen erobrer. Dette var hjertet i ladejarlenes gamle rike, og et kraftsentrum for den gamle blotekulturen, som var blitt fordrevet lenger sør. Han tok makten med en kombinasjon av nådeløs framferd mot rivaler og raus belønning av støttespillere. Han gjorde det rike Trøndelag til et slags sentrum i sitt norske kongerike, som grovt sett besto av det samme territoriet som det Norge vi bor i.

Med i Olavs kongsfølge var prestelærde menn fra England. De var hans tjenere og med kongens velsignelse og under hans beskyttelse arbeidet de for å spre kristendommen, en prosess som var begynt i Norge minst hundre år tidligere. Sentralt i kong Olavs maktutøvelse var et nettverk av kongskirker og kongsgårder som ble bygget i de største befolkningssentrene.

En av disse kirkene var trolig denne kirken, som ble viet til St. Clemens, vernehelgen for sjømenn. Det var en bygning som var et monument både over kongens og Hvitekrists makt.

Olav virker aldri å ha blitt en populær konge i Trøndelag. Kildene tegner et bilde av at han gikk mer brutalt fram her enn andre steder i landet. Han lot mektige menn drepe og ga deres land til sine egne. Han påla bøndene tunge byrder, kanskje for å belønne støttespillere andre steder. Han undertrykte de som tilba de gamle gudene. Og etter hvert som årene gikk, møtte han økende motstand. En koalisjon av ladejarlenes gamle støttespillere i Norge og danekongen Knut den mektige arbeidet målrettet for å fjerne ham. Sakte tapte han kampen mot sine fiender. Trønderne gjorde opprør. Og da Knut selv kom til landet i år 1028, måtte Olav flykte til Russland.

Det var derfra han kom, sommeren 1030, i et siste forsøk på å gjenerobre sitt rike, i spissen for en hær bestående av både kristne og hedenske krigere. Han var på vei mot Nidaros da veien videre ble sperret av en trøndersk bondehær nederst i Verdalen, ved Stiklestad. En bevart skaldestrofe viser at han like før slaget holdt krigsråd og diskuterte med sin lederkrets hvorvidt de skulle spre seg og brenne trønderbygdene for å tvinge bøndene til å reise hjem. Men slik gikk det ikke. Olav døde som han levde, i kamp, den 29. juli 1030.

I 2016 besøkte Ivar Koteng (t.v.) og riksantikvar Jørn Holme Kotengs tomt der arkeologer hadde funnet Klemenskirken der Olav den helliges kiste ble oppbevart. Her står de i koret, foran alteret.  Foto: Glen Musk

Det som siden skjedde må være den største forvandling i norgeshistorien. Olav var på mange måter en typisk vikingkonge, men hans liv sammenfalt med store historiske strukturendringer; den gradvise kristningen av landet og framvektsten av en ny, europeisk kongeideologi som med tid og stunder skulle skape det Norge vi kjenner. Og nettopp Olavs død skulle vise seg å bli et stort vannskille i norsk historie. Olavs lik ble, som seg hør og bør med en fallen konge, lagt i ei kiste og begravet. Det første stedet han skal ha blitt gravlagt, var ved Nidelvas bredd, utenfor Nidaros-kaupangen. Men derfra ble han etter kort tid gravd opp igjen og lagt i Klemenskirken. Flyttingen hadde sammenheng med en gryende tilbedelse av liket, en religiøs kult satt i gang av Olavs tidligere prester, som ligner veldig på slike kulter over falne konger i det angelsaksiske England, der prestene kom fra og der Olav hadde tilbrakt noen av sine formative år. I siste halvdel av 1000-tallet ble ei kirke bygget der liket opprinnelig hadde ligget, og dit ble liket flyttet. Denne kirka ble senere utvidet og ombygget til steinkatedralen vi kjenner som Nidarosdomen. Dit reiste pilegrimer fra fjern og nær i høymiddelalderen for å be og ofre ved helgenkongens knokler, som lå i skrin på høyalteret.

Helliggjøringen ble begynnelsen på et bemerkelsesverdig religions- og kulturhistorisk fenomen. Fra krigerkonge ble Olav forvandlet til en symbolsk skikkelse som menneskene som levde i Norge i århundrene etter hans død fylte med eget innhold. For kirkens folk ble han en kristuslignende frelser, som hadde reddet nordmennene fra djevelens favn ved å gi dem den rette tro. For kongeslekten som regjerte etter ham, ble han den hellige forfaren som legitimerte deres rett til å styre, de hadde rett til tronen fordi de var hans etterkommere og deres kall var å passe på tronen for Olav - rikets evige konge. For vanlige mennesker ble Hellig-Olav en garant for fred og rettferdighet mellom mennesker, en varm og god åndelig kraft som kunne påkalles til å hjelpe og helbrede og beskytte.

Det var et stort oppmøte da kronprinsen åpnet Klemenskirken 21. mai.  Foto: Marthe Amanda Vannebo

Uten helliggjøringen ville den historiske Olav ikke vært en spesielt viktig skikkelse i vår historie, bare et navn blant en lang rekke navn, på brutale menn som erobret og klamret seg til makten en kort stund. Men det går ikke an å forestille seg vårt Norge uten legenden som ble født av hans død. Legenden forteller oss ikke så mye om den virkelige Olav, men den forteller en hel del om kraften i menneskenes evne til å skape mening i tilværelsen og fylle verden med den.

Og kirkeruinen er en konkret påminnelse av stein og tre, fra et tidlig stadium i denne forvandlingen, om at det ikke bare er en god historie.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Russegrupper er den største ekskluderinga, som er rett foran øynene våre

På forsiden nå