Mitt møte med presten

Da jeg skrev at kirka er kjedelig, ble det bråk. Litt i hvert fall.

Kjedelig kirke? Jeg fikk både motbør og støtte da jeg skrev en kommentar om at gudstjenester kan være kjedelige.   Foto: Kjell A. Olsen

Saken oppdateres.

For ei drøy uke siden skrev jeg en kommentar med den noe tabloide tittelen «Må kirka være så dørgende kjedelig?». Utgangspunktet var en konfirmasjonsgudstjeneste som jeg opplevde som flat og langtekkelig med salmer som nesten ingen kunne.

Selv om jeg presiserte at kirka på mange områder er raus og moderne med mange dyktige prester og flotte gudstjenester, er det enkelte som mener jeg er kunnskapsløs og barnslig. En troløs kirkegjenger som går til personangrep på hardtarbeidende prester. «Hun viser en skremmende uvitenhet om kristendom og trosspørsmål. Som et bortskjemt barn skriver hun om hvor kjedelig det er der», skriver blant annet en leser i et innlegg på Ordet fritt. En kommentator i den kristne avisa Vårt Land («Kampen mot kyrkje-keisemda») omtaler innspillene mine som knusende.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Er kvinner blitt for kresne?

Jeg forstår at noen synes jeg er frekk og populistisk. En slags Donald Trump som lirer av seg føleri og svada. Og kanskje må jeg innse at kirka ikke er noe for hvermannsen som stikker innom i bryllup og begravelse. Og jeg får selvsagt dårlig samvittighet overfor dem som står på og bedriver nybrottsarbeid i Den norske kirke. Samtidig står jeg fast på at gudstjenester kan moderniseres. Dåp og konfirmasjon kan eksempelvis tas ut av gudstjenesten på lik linje med gravferder og vielser. Flere salmer/sanger vi kan, og flere prekener med brodd, hadde gjort seg. Bomringopprør, sosiale medier og eplehagefortetting kan vel settes i en kristen kontekst uten av det avviker fra kirkekalenderen?

«Hjelpe meg, hvordan kan folk bli provosert over at du slår inn allerede vidåpne dører», kommenterte en venninne. Det er jo ikke noe nytt, mente hun, at kirka kan være kjedelig. Jeg har også fått støtte, alt fra eksmedlemmer i menighetsråd til KrF-ere mener dette kan debatteres. I en påfølgende nyhetssak i Vårt Land tar Merete Thomassen, førsteamanuensis i liturgikk på Det teologiske fakultet, til orde for at kirka kan legge til rette for mer personlige, familievennlige seremonier à la gravferd og vielse. Hun peker også på at mange prester nok kan ha lav selvtillit overfor det de forkynner, fordi de jobber i motvind.

En av dem som ikke jobber i motvind, er sogneprest Steinar Leirvik i Byåsen menighet. Han er kjent, kjær og populær – også utover sitt sogn. Han er RBK-supporter og syklist med stort nettverk og blir hanket inn til å forrette begravelser og vielser i øst og vest.

Leirvik hadde lest kommentaren og mente jeg burde hjelpe ham å lage gudstjenesten i pinsa. Det er litt typisk, at det er de flinke og dynamiske menneskene som er åpne for kritikk. Likevel, jeg kunne ikke annet enn å ta utfordringen. Før helga sto jeg derfor skolerett på kontoret hans i kirka ved Migo-senteret. Jeg skal innrømme at jeg var litt svett. I forkant skyndte jeg meg å google pinse, sjekke kirkekalenderen og lese tilhørende bibeltekster. Den ene teksten, om Babels tårn, kunne jeg heldigvis litt om fra før. Kanskje babelsk forvirring, at vi snakker forbi hverandre i babbelets tidsalder i kommentarfeltene, kunne egne seg til prekenen?

Presten var lydhør for innspill om å skrive mer samfunnsaktuelle prekener. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke er den beste til å pimpe opp gudstjenester. Det føltes som om jeg skulle ha bedt sjefen ved Trøndelag Teater droppe Ibsen, Strindberg og Fosse, og bare sette opp revy, farse og toillbaill. Kirka har på samme måte som et institusjonsteater et mandat som går utover det å holde oss våkne. Teatret skal lage kunst, kirka skal forkynne Guds ord. Og jeg ser for meg at organisten i Byåsen kirke sukket oppgitt over mine salme-forslag, blant annet «No livnar det i lundar» og «Herre Gud, ditt dyre navn og ære». Det blir som om Åge Aleksandersen skulle ha spilt «Levva livet» hver dag.

Leirvik har rett når han på Facebook antyder at det sannsynligvis er lettere å skrive en kritisk kommentar enn å komme med innspill til pinsepreken. På samme måte som det er enklere å skrive kritisk om fotball, sykehusøkonomi og lokalpolitikk enn det faktisk er å være fotballtrener, sykehusdirektør og lokalpolitiker. Samtidig er det viktig å ta ballen, ikke mannen. Jeg er lekmann og verken pedagog eller teolog. Det er de som jobber i kirka som kan faget best.

Det kan fort bli fristende å svare oss kritikere som den svenske skiløperen Artur Häggblad skal ha svart da han ble bedt om å beskrive hvordan det var å gå Vasaloppet på tungt føre: «Åk själv gubbjävel, så får du se hur det känns».

På forsiden nå