Jeg var kontinental og jovial, helt til jeg skulle ta bussen

En tur i det store utland tok ikke knekken på trøndersk motvilje.

Folk burde være mer overbærende overfor det nye bussystemet, tenkte jeg. Inntil jeg sjøl skulle ta bussen tirsdag morgen.   Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

Enkelte idrettsforskere mener det er mulig å trene opp viljestyrken. Altså styrke gjennomføringsvilje og motivasjon til å trene eller gripe store utfordringer. Men er det mulig å trimme seg til bedre holdninger i løpet av en sommer utenlands? Etter noen dager hjemme i Trøndelag er jeg i tvil.

For i vår globaliserte og multikulturelle verden burde alt ligge til rette for at vi blir mer fordomsfrie, rausere og gladere. Vi møter stadig nye folk, besøker nye steder og adopterer andres vaner.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi drikker vond jobbkaffe og gråter over venners feriebilder

I hvert fall får du flere impulser enn du gjorde før i tida. Da var verden mye større. Ikke hadde de direktefly og ikke hadde de Facebook. Tilværelsen var mer forutsigbar og endimensjonal. Dag etter dag kunne du høre det samme suset over furukrona, melke den samme kua og gjete den samme ektemannen helt til du avgikk med døden. Ikke hadde du store muligheter til å bytte ut furua, kua eller kaillen heller. Det var varm killingmelk og pultost til kvelds, ikke Chardonnay og Roquefort.

Her jeg sitter bøyd over tastaturet, infisert av fettete fingre og knekkebrødsmuler, erkjenner jeg at jeg ikke har endret meg nevneverdig selv om jeg har vært ute i den store verden. Jeg har besøkt muntre Italia og multikulturelle Canada. Inntrykkene har stått i kø. Likevel, i det øyeblikket jeg satte plattfoten ned på Trondheim lufthavn Værnes, var jeg den samme gamle. Jeg henfalt til gamle uvaner og tankemønster før jeg var gjennom Helltunnelen. En svenske lå foran meg på motorveien på vei fra flyplassen. Han kjørte i seksti. Seksti! Jeg kokte, jeg kunne ha gått kjappere i filttøfler til byen. Svenske pensjonister som torpederer trafikkflyten, må holde seg i snikkarboden hjemme i Järpen. Mitt passivagressive, skandinaviske lynne var altså ved sine fulle fem etter en halvtime i Trøndelag. På Ranheim greide jeg likevel å ta meg noe sammen. Vi har da god tid.

For det har vært lyse øyeblikk i ferien hvor jeg i all min enfold har trodd at jeg fortsatt var formbar. I Italia, i vakre Cortina oppi fjellene i Syd-Tirol, fikk jeg opplevelsen av latinsk væremåte i positiv forstand. - Buongiorno!, formelig ropte hotellgjestene med et digert smil, henvendt til alle, da de entret frokostsalen hver morgen. Italienske pensjonister med Wella-permanent og solbrun hud kunne liksom ikke prise dagen nok, virket det som. Å slå av en prat med ukjente ved nabobordet så ut til å være normal folkeskikk, og ikke tilfeller av sinnsforvirring. Gleden smittet over på oss som lider av «norwegian stiffness». Jeg bestemte meg for å smile mer, hilse oftere «buongiorno» til vilt fremmede. Ikke stirre ned i bordplata mens jeg kastet i meg croissanter som om enden var nær. I køa ved kassa på matbutikken, hadde både kunder og kassadame all verdens med tid. De konverserte om bambino, vino, Pecorino mens kunden fisket etter euromynter i pengepungen. Det var selvsagt en gresselig tålmodighetsprøve for oss som er vant med ekspedering på høyt turtall. Heldigvis tok det såpass lang tid at jeg fikk tid til å ta meg sammen og senke skuldrene. Null stress.

Første arbeidsdag etter ferien var dessverre alt håp ute. Dagen startet gemyttlig med en espresso, men allerede på bussholdeplassen var alle minner om «buongiorno», tålmodighet og køkultur visket ut. Jeg skulle nemlig ta buss for første gang etter at det nye, storstilte bussystemet i Trondheim ble satt ut i livet. På vei hjem fra Canada, på busspremieredagen, hadde jeg lest nyheter om omleggingen. Mange raste over det de mener er et rasert busstilbud.

Makan, folk er så kravstore, ser aldri det store bildet, tenker bare på seg selv. Det nye opplegget er helt sikkert mye bedre enn det gamle, tenkte jeg i mitt stille sinn. Dessuten hadde jeg jo sett hvordan de har stelt seg i Nord-Amerika. I millionbyen Calgary så jeg ikke en buss på ei uke. Persontransporten er i hovedsak bilbasert, gratis p-plass overalt, klimagassutslipp for fulle mugger. Fortettingspolitikk har åpenbart vært fraværende. Bortsett fra skyskrapere «downtown», er bebyggelsen spredt tynt utover prærien. Skal du på butikken, er det som å kjøre firefelts vei til Lundamo. Til sammenligning er Trondheim en drøm. Her er det buss, trikk, sykkelvei og korte avstander for svært mange. Men der jeg står på bussholdeplassen i en slags bakruslignende forfatning på grunn av jet lag, er ikke Kollektiv-Trondheim lenger en funklende diamant i min bevissthet. Jeg oppdager nemlig at ingen av «mine» busser går der de pleier å gå. I tillegg må jeg bytte buss. Hva i huleste Raillkattlia? Vi lever i 2019, skal leve miljøvennlig - og så står mitt busstilbud til stryk?

Filosof Lars Fr. H. Svendsen, som i vår ga ut en pamflett om toleranse, sier at nordmenn er svært intolerante mot mennesker med avvikende meninger. Meningskorridoren er trang, og ifølge en studie er vi like intolerante som folk i Pakistan og Myanmar. Reisevirksomhet og Facebook har tydeligvis ikke ført nordmenn i rausere retning. For min egen del er det ikke avvikende meninger som får meg til å klikke. Avvikende busser derimot.

Det gjelder å holde seg flytende etter ferien, men det er ikke enkelt når virkeligheten dasker deg i fleisen første arbeidsdag.  
        
            (Foto: Tegning: Karl Gundersen )

Det gjelder å holde seg flytende etter ferien, men det er ikke enkelt når virkeligheten dasker deg i fleisen første arbeidsdag.   Foto: Tegning: Karl Gundersen

Calgary er neppe kjent for boligfortetting.   
        
            (Foto: NTB scanpix)

Calgary er neppe kjent for boligfortetting.   Foto: NTB scanpix

Vakre Cortina d'Ampezzo får fram velviljen hos de fleste.  
        
            (Foto: NTB scanpix)

Vakre Cortina d'Ampezzo får fram velviljen hos de fleste.   Foto: NTB scanpix

På forsiden nå