Barna vi alltid glemmer

Bompenger. Bompenger. Buss. Bompenger. Eldreomsorg. Skolemat. Regjeringskrise. Fødetilbud. Sorry, vi rakk ikke innom barnevern i denne valgkampen heller.

Det kommunale barnevernet har ansvaret for de mest sårbare barna. Tjenesten står overfor mange utfordringer, men det kommer sjelden fram i valgkampen, skriver Adresseavisens kommentator (illustrasjonsfoto).   Foto: Scanpix

Saken oppdateres.

Barna er tynnkledde i kulda. Minstemann er ofte ute til seint på kveld, helt alene. Jevnlig høres sinte, høye rop fra huset. Til slutt sier naboene fra til barnevernet.

Men ingenting skjer. Bekymringsmeldinga ender i ei skuff. Ingen fra det kommunale barnevernet sjekker om barna trenger hjelp.

I 2017 konkluderte Helsetilsynet med at dette skjer altfor ofte. Noen år tidligere fikk kommuner i Namdalen bøter fordi ulovlige henleggelser førte til at barn som led, ikke fikk hjelp. Også i Trondheim har bekymringsmeldinger som skulle ført til handling, likevel blitt henlagt. I flere saker kan barn ha vært utsatt for vold og overgrep, uten at barnevernet grep inn.

I vinter aksjonerte barnevernsansatte over hele landet med krav om flere kolleger. Under emneknaggen #HeiErna fortalte de om barn som må vente ulovlig lenge på hjelp fordi saksbehandlerne i kommunene har altfor mye å gjøre.

Svikten er lokalpolitikernes ansvar. Men i valgkampen slipper de stort sett å svare på hva de vil gjøre for å hjelpe barna som trenger kommunen mest av alle.

Det er stort sett vårt, altså medias, ansvar. Før stortingsvalget i 2009 utfordret Adresseavisen politikerne ved å fortelle historien til noen av de 130 barna som da sto i fosterhjemskø i Midt-Norge. Men eksempelet representerer unntaket, ikke reglen. Ingen av ordførerduellene jeg har ledet, for eksempel, har handlet om hva Ingrid Skjøtskift (H) og Rita Ottervik (Ap) skal gjøre for å bedre barnevernet i byen. De har handlet om byutvikling, busstilbud, skole og eldreomsorg.

Vi velger gjerne temaer som angår mange. Helst med klare skillelinjer også. Barnevern er ikke en sånn sak. Flere berøres av løfter om gratis skolemat, enn av løfter om flere ansatte i barnevernet. Dessuten er alle for et godt barnevern, og politiske debatter om tema dreier seg fort om hvem som bevilget mest da de satt i regjering. Ikke god TV, med andre ord.

Det betyr ikke at media ikke dekker barnevernet. Det gjør vi. Takket være Dagbladet vet vi om de mange norske barnevernssakene menneskerettsdomstolen i Strasbourg har tatt til behandling. De siste årene har Adresseavisen fulgt svikten i barnevernstjenesten i Østbyen tett. NRK Brennpunkts dokumentar om Mona Anita Espedal og søsknene som ble sviktet av barnevernet, førte til en høyst nødvendig debatt om reglene for oppreisning.

For hver medieavsløring lover politikerne bot og bedring. De skal «ta grep» og «innføre tiltak». Men når velgerne skal vinnes, kommer barnevern langt bak i løftekøa. Både Arbeiderpartiet og Høyre har pekt ut åtte hovedløfter hver i valgkampen. Mer valgfrihet, mindre frafall og mindre eiendomsskatt fra Høyre. Flere heltidsstillinger, gratis skolemat og et seriøst arbeidsliv fra Arbeiderpartiet. Ingen av dem fikk plass til barnevern blant sine hovedsaker.

Dessuten har regjeringas selvpåførte bomkrise gjort at bompengekrangelen uansett har overskygget det meste. Taster vi inn ordet «bompenger» i medietjenesten Retriever, dukker det opp over 2000 avisartikler bare fra de siste fire ukene. Bytter vi søket til «barnevern», får vi litt over 300.

Som med eldreomsorg og skolemat er takstene i bommen og kollektivtilbudet noe «alle» har et forhold til. «Foreldre har ikke råd til å kjøre barna til trening», møtes med at «bomringen hjelper alle barna som har astma».

Politikerne frir gjerne til barnefamiliene, men snakker mindre om barna som sviktes av familiene sine. Det er kanskje de som fortjener skinnende valgløfter mest av alle.

LES FLERE KOMMENTARER AV SIV SANDVIK HER

På forsiden nå