Heldigvis har vi vafler

By og land, mann mot mann, idrett mot kultur i et stadig mer polarisert samfunn. Det beste som holder oss sammen er sannsynligvis vafler.

VM-vaffel: Therese Johaug (t.h.) fikk vaffel av Lise Bang Ericsson i den Norske Sjømannskirkes kafé på utøverhotellet under ski-VM i Sapporo i 2007. Vafler er snart det eneste som forener sport, kultur, politikk, by og land i Norge, skriver vår kommentator. Foto: Erlend Aas / SCANPIX .  Foto: Erlend Aas

Saken oppdateres.

Det er harde tider. Det ser ut til at også Norge er i ferd med å bli mer polarisert, som det gjerne heter nå for tida. Mange er veldig imot samtidig som en god del er for. Det være seg bompenger, metrobuss, vindmøller, kjøtt eller storhall på Øya.

De store partiene blir mindre, de mindre blir større. Stadig færre ser på de samme tv-programmene. I tillegg til svenske tilstander trues vi av italienske og tyske. Nesten ingenting er stabilt lenger, og mange lengter tilbake til før i tida. Det er ikke sikkert det roer seg etter valget. Til uka starter NRK visningen av den store tv-serien om Einar Gerhardsen.

Landsfadervafler: Statsminister Einar Gerhardsen på hytta i Gudbrandsdalen med kaffe og vafler på grasbakken utenfor hytta i 1959.   Foto: Aage Storløkken

I et kaos av endringer er det heldigvis noe som er stabilt, som samler nordmenn på tvers av politiske oppfatninger, økonomi, generasjoner og kulturell kapital. Jeg tenker selvsagt på vafler, som egentlig ikke er spesielt norsk, men likevel er noe av det norskeste som fins.

Da daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland lillejulaften 2016 oppfordret folk til å være stolt av det norske, trakk hun fram Kvikklunsj, brunost, grøt og dugnad. Som om noen spiser brunost for seg selv. Utrolig nok glemte hun vaflene, som kanskje kunne gjort utspillet bredere og mer spiselig. Du finner bilder av norske partiledere over hele spekteret med vafler. Erna steker vafler, Trygve gumler vafler, Jonas spiser vafler, og da Miljøpartiet De Grønne startet valgkampen på Andøy var det med «Vaffel og småreparasjon», og ordførerkandidat med symaskin og syltetøy.

  Foto: Tegning: Karl Gundersen

Denne uka kom boka «Hjemlandet» hvor kronprinsesse Mette-Marit og forfatter Geir Gulliksen har fått flere av landets ledende forfattere til å skrive om Norge og det norske. Vigdis Hjorth, Karl Ove Knausgård og Dag Solstad er blant skribentene. Når det først dukker opp mat i boka, er det lefse, lutefisk, lapskaus, oppdrettslaks, reker, fiskepinner og brødskiver. Vafler er sørgelig fraværende.

Mens kongefamilien er blant de som oftest blir offentlig avbildet med vafler, har norske forfattere i skuffende grad tatt vafler inn i litteraturen. Kanskje fordi vafler er så selvsagt, nærværende og utbredt uten fjas, jåleri eller problematisering, utover risting på hodet over merkelige lokale skikker som bryter med det trygge, kjente og gode: Brunost, smør, rømme, sukker og syltetøy.

Vaffelkongen: Kong Harald med vafler under Sjømannskirken-Norsk kirke i utlandets 150 års-jubileum i Bergen i 2014. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix  Foto: Marit Hommedal

Arild Nyquist er et fint unntak i «Vaffelekspert» om en fyr som i motsetning til brødrene verken har peiling på bil eller båt. Derimot kan han noe brødrene ikke kan: Å lage sprø vafler med meierismør og sukker på. Jeg er ikke i tvil om hvem av dem jeg ville besøkt. Vafler ser ut til å ha større plass i norsk litteratur for barn enn for voksne. I Maria Parrs «Vaffelhjarte», som også ble en prisbelønt tv-serie, møter vi to jenter som har en Tante-Farmor som lager verdens beste vafler. Kritikerroste og populære barnebøker som Tore Renbergs «Vaffelmøkk» og Bjørn F. Rørvik og Gry Moursunds «Bukkene Bruse på badeland» hvor bukkene spiser seg fete på vafler, har muligens litt ære for at vafler treffer stadig nye generasjoner.

24.august var det 150-årsjubileum for verdens første patent på vaffeljern, av den amerikanske Cornelius Swartwout. Vaflene ble slett ikke funnet opp i Amerika etter borgerkrigen. Smithsonian-biblioteket påpeker at oppfinnelsen bragte vaffeljernet et viktig steg videre. Vaflene begynte lenge før, helt tilbake på 1300-tallet i Europa i de såkalte Nederlendene, i følge Smithsonian, mens andre hevder gamle grekere var først.

Siden det elektriske vaffeljernet kom i 1911, har den norske vaffeltradisjonen holdt seg forbløffende godt. I motsetning til andre vaffelsteder som Belgia, Frankrike, USA eller Hong Kong, er tilbredning av vafler i Norge noe som i stor grad skjer hjemme. Eva Narten Høberg ved Norsk Institutt for bioøkonomi sa nylig til Nationen at populariteten til vafler i Norge skyldes at folk er opptatt av kulturarv, det særnorske og fordi «alle» liker vafler.

Vaffel-Erna: Statsminister Erna Solberg stekte vafler på Jessheim Storsenter i 2017 i forbindelse med Høyres landsmøte.   Foto: Audun Braastad

Et fint særtrekk ved norske vafler er hjerteformen. Selv har jeg som mange nordmenn vokst opp med vafler. Lite gjør seg bedre til et glass melk eller en kopp kaffe enn nystekte vafler. Vafler er også omtrent det eneste som står like godt til idrett, kultur og politikk, samt på hvilket som helst serveringssted med et minimum av røtter i norsk tradisjon. Jeg husker fortsatt vaflene og rømmen(!) michelinstjernekokk Heidi Bjerkan serverte på Finnes kafe. Matanmelderne i Dagens Næringsliv tok til tårene etter å ha smakt på vaflene til Maemo i Oslo, som har tre stjerner i Michelin-guiden og er en av verdens mest eksklusive restauranter.

Foreldremøte, menighetshus, ferjekafé og stjernerestaurant. Vafler er bra nok for alle. En norsk kafé uten vafler er som en pub uten øl. Ikke mange fenomen i Norge treffer så bredt. Det ble solgt 263 000 vaffeljern i Norge i fjor. Siden elektronikkbransjen begynte å registrere salget av vaffeljern i 1987, er det solgt 5,2 millioner vaffeljern i Norge. Ved utgangen av 2018 var det til sammenligning registrert 3,3 millioner biler. Det grønne skiftet blir garantert hyggeligere med dobbelt så mange vaffeljern som biler.

Ap-vafler: Utøya 20150807. Leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre og daværende AUF-leder Mani Hussaini (t.h) med vafler på Utøya i 2015. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix  Foto: Torstein Bøe

Sprø eller slappe, kardemomme eller vaniljesukker? Det som er sikkert, er at av alt som ikke var bedre under krigen, er vafler med. I juni 1941 rapporterte Adresseavisen fra et husmormøte om bruk av naturen i trange tider. «Vafler av reinmose» var tittelen på artikkelen som understreket viktigheten av å vaske mosen i sodavann for å få bort bitterstoffer. Samme år trykket vi en krigsoppskrift på vafler bestående av 2 dl rå, malte poteter, 2 dl melk, 1,5 dl hvetemel, 1 ts salt, 1 ts sukker og 1/2 ts kanel. Den hadde neppe funket på Maemo.

Adresseavisen advarte mot svenske tilstander alt i 1928. Under tittelen «Sommerbesøk i Stockholm» skildret reporteren til skrekk og advarsel resultatet av bestilling av vafler på en kafé. «Vaflene var som laget av skumm, og ved berøring forsvant de omtrent som såpebobler», het det i en tidlig norsk beskrivelse av svenske vafler, laget av pisket fløte og uten egg der i gården. Dem om det.

Vaffel-Vedum: Trygve Slagsvold Vedum lager seg en vaffel etter fremleggelsen av Senterpartiets budsjett på Stortinget i 2017. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix  Foto: Heiko Junge

På 80-tallet så det ut som om vafler var i ferd med å bli et symbol for det gammeldagse Norge, mest for eldre og bygdefolk. Revyklassikeren «Kaffe og vaffel» av Idar Lind fra ukerevyen i 1987 raljerer varmt over at norsk tradisjonsmat trues av trendy kafeer med «kroasang med kammambær» i stedet for vaffel og brunost. Sånn gikk det ikke. I 2018 ble det solgt nesten tre ganger så mange vaffeljern i Norge som i 1987. Vafler stekes som aldri før, fra vugge til grav. En av de fineste setningene i en nekrolog i år, er fra Sandefjords Blad: «Mange er det vel med meg, som fremdeles kjenner duften og smaken av Ruths vafler». Uansett hvem som blir ordførere etter valget, kan du være trygg på at vaflene er på vinnerlaget.

Les også kommentaren «I eimen av øl, spekemat og geitost»











På forsiden nå