Venstre i stabilt sideleie

Trine Skei Grande sier hun vet hva som skal til for å få gode resultater. Etter årets valg er det vanskelig å tro på.

Trine Skei Grande (V) er under hardt press etter det svake valgresultatet.   Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Saken oppdateres.

Når partier gjør dårlige valg gjør partilederne gjerne to ting: De erkjenner at resultatet ikke var bra nok og leter febrilsk etter lyspunkter.

Trine Skei Grande er intet unntak.

For det kunne alltids vært verre. Et resultat på 3,9 prosent er tross alt bedre enn NRKs augustmåling på 2,3, for eksempel. Og nettopp 3,9 var også resultatet sist lokalvalg Venstre satt i regjering, tilbake i 2003. Den gang gjorde Venstre et godt valg to år senere, påpekte Grande på vei inn til sentralstyremøtet dagen etter valget.

For venstrepolitikerne som nettopp har mista plassen sin i kommunestyret må det være en mager trøst at stortingsvalget i 2005 viste seg å bli en opptur. Grandes svar på hvorfor hun vil fortsette som partileder innbyr heller ikke til tillit: «Jeg tror jeg vet hva det er som skal til for at vi skal få til gode resultater».

Det er et pussig svar når partiet nettopp har gjort sitt svakeste kommunevalg på 16 år. Hvis Grande vet hvordan Venstre skal få gode resultater, hvorfor gjør de det ikke bedre da? Har hun en trylledrikk ingen andre har fått smake på ennå?

Svaret hennes gir bare mening om suksesskriteriet er å løfte partiet fra katastrofale tall på målingene til litt mindre katastrofale valgresultater. Jeg tror partiets tillitsvalgte legger lista høyere enn det.

Samtidig kan Grande vanskelig svare noe annet enn «ja» når journalistene spør om hun er partileder i 2021. Svarer hun «nei» er helvete løs. Spekulasjonene om etterfølgere ville ingen ende tatt, og Grande ville ha blitt strippet for makt. Om hun skulle ha planer om å gi seg, vil hun ikke røpe det før etterfølgeren er klar.

Det mangler ikke på forslag om hvem det i så fall bør være.

Like sikkert som partilederne forsøker å pynte brura etter et skuffende valg, ringer journalistene rundt for å finne tillitsvalgte som mener ledelsen bør skiftes ut.

I Venstre har det sjeldent vært særlig vanskelig. Det har ikke manglet på relativt ukjente lokalpolitikere som krones med tittelen «Venstre-topp» når de kritiserer partiledelsen i riksmedia. Etter valget har Venstre-folk fra både Stjørdal, Tana, Stad og Kongsberg uttalt at Grandes tid som leder bør være over.

Men denne gangen sier også Unge Venstre-lederen og flere fylkesledere til NRK at ledertrioen bør «fornyes». Statssekretær Sveinung Rotevatn og stortingsrepresentant Guri Melby nevnes av mange, både som mulig leder og nestleder.

Det kan godt hende en ny ledelse skaper ny entusiasme internt. Men skal Venstre vinne nye velgere må de også tilby dem bedre svar enn det de gjør i dag. Hva vil Venstre med Norge? Hvis svaret er et eller annet med «sosialliberale verdier», faller velgerne av. Venstre-folk elsker ordet, men «sosialliberalisme» er ikke et begrep folk utenfor partiets innerste krets lett fyller med innhold.

Uansett hvilken strategi de velger, må de tegne et bilde folk kjenner seg igjen i. Under partilederdebatten valgnatta varslet Grande «en ny valgkamp mot de kreftene som vi ser holder på å ødelegge land etter land i Europa, og som vi nå plutselig ser er rådende i Norge».

Én ting er å kritisere Senterpartiets reformmotstand og nei til EØS. Noe annet er å sammenligne dem med krefter som «ødelegger land etter land i Europa». Det er langt fra Trygve Slagsvold Vedum til Ungars Viktor Orban, for å si det forsiktig.

Dessuten vant ikke Sp valget med EØS-motstand. De vant det på motstand mot regjeringas og Venstres reformer. Det virker også hult å kritisere Senterpartiets proteksjonisme samtidig som Venstre deler regjeringsmakt med et Frp som avviser båtflyktninger og kjører valgkampannonser for mer grensekontroll.

Om Venstre skal lykkes, må de komme ut av den forsvarsposisjonen de har vært i lenge. Som en Venstre-politiker oppsummerer det: «Vi er lei av å ligge i stabilt sideleie».

Skal de komme seg opp i stående, må ambisjonsnivået heves. Det holder ikke med skippertaksvalgkamper der målet er å unngå katastrofen.

LES FLERE KOMMENTARER AV SIV SANDVIK HER


På forsiden nå