Den gamle mannen og metoo

Dag Solstads nye roman kan leses som et syrlig pirk i metoo-bevegelsen. Hovedpersonens oldingeblikk på en ung «bloggerinne» gir utspekulert, men også litt for lettvint litterær provokasjon.

Pirker i metoo: Dag Solstads nye roman pirker syrlig i metoo fra en gammel manns perspektiv, skriver vår kommentator, som mener forfatteren likevel er bedre på gamle menn enn unge kvinner.  Foto: Dan P.Neegaard

Saken oppdateres.

Dag Solstads nye roman er ikke bare den tredje og siste romanen om Bjørn Hansen, som tittelen sier. I tillegg til å være en roman om Solstads 77-årige romanfigur, som ser tilbake på livet og tenker på døden, er boka en av de første romanene av en profilert norsk forfatter som skriver fram en sentral scene som det er nærliggende å tolke som et oppgjør med deler av metoo-kampanjen.

Egentlig er det ikke så overraskende at den 78-årige forfatteren benytter anledningen til et syrlig spark mot tidsånden. Strengt tatt kan det meste av det han har skrevet av romaner og essays siden hans store 80-tallsroman «Roman 87», leses som tekster om og fra menn som føler seg i utakt med sin egen tid.

Likevel er sammenstøtet mellom den aldrende Bjørn Hansen og litteraturstudenten som er kjæresten til hans sønnesønn en av de mest tilspissede, overrumplende dramatiske scenene i en Solstad-roman siden lærer Elias Rukla gikk fra konseptene og i frustrasjon ropte «fitte» og «flesketryne» til en elev i «Genanse og Verdighet»(1994).

Noe av det som er spesielt med skildringen av dramaet mellom den gamle mannen og den unge studenten i høstens roman, er den gjennomgående forakten og syrlige skepsisen hun skildres med. Til tross for, men kanskje også delvis på grunn av hennes vakre ytre. Hun er rett og slett for pen og vellykket for den gamle mannens forsagte barnebarn. På grunn av hovedpersonens dårlige hørsel(!) omtales hun bare som N.N. i romanen, i et usedvanlig nidportrett av en ung kvinne til Solstad å være, selv om kvinneportett aldri har vært hans sterkeste side.

Nå skal det understrekes at Bjørn Hansen ikke er Dag Solstad, selv om de deler alder, litterær smak og deler av bakgrunnen. Bjørn Hansen føler seg beæret over å bli beskrevet som en «negativ ånd» av svigerdatter og barnebarn i boka. Bokas beskrivelse av den unge kvinnen N.N., som føler seg utsatt for Hansens «oldingeblikk», renner formelig over av negativ ånd.

Foruten en karriere som idrettsstjerne, er hun en «bloggerinne», som Solstad velger å kalle henne, bosatt i en luksuriøs leilighet. Hun er en «treningsprofet», ekspert på «hvordan man kan strikke seg i form». Hun er riktig nok også «litteraturstudine», men mest i behov for et litteratursyn for å ekspandere, fra kropp til sjel. «Hadde de hatt litteraturstudier på BI ville hun ha vært en selvskreven premiestudent der», heter det.

Den unge kvinnen framstår som en lekker blanding av mye av det Bjørn Hansen (og Dag Solstad?) misliker intenst ved dagens samfunn. Hun sier at hun «digger» litteratur, men vemmes over den store boksamlingen til bokas hovedperson. I den sentrale scenen, med skakende sammenstøt mellom den gamle mannen og den unge kvinnen, er hun dessuten iført noe som gir assosiasjoner til Sara Danius' ikoniske «knytblus», fra da hun prøvde å ta tak i metoo-skandalen rundt Svenska Akademien.

Metoo-skandalen: Svenska Akademiens faste sekretær Sara Danius forlot sin post etter metoo-krangel, her med akademimedlem Sara Stridsberg etter et skjebnemøte i fjor.  Foto: TT NEWS AGENCY

Selv om det blir grovt reduserende å kalle Solstads bok en metoo-roman, er det interessant at han drister seg til å stikke pennen inn i et moralsk vepsebol. Fredrik Virtanens selvrettferdige beretning «Uten nåde» fra innsiden av en metoo-skandale utfylles ikke av mer nyanserte perspektiv i Solstads beretning. Til det gjør han det for enkelt for seg selv og Bjørn Hansen.

Skildringen av den vakre studenten, forretningskvinnen, bloggerinnen og idrettsstjernen som holder Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn» høyere enn Albert Camus' «Myten Om Sisyfos», treffer ikke samtiden så mye bedre enn bokas forestilling om at ungdommen nå til dags går rundt med reservedeler til rettetaster i sine smarte vesker.

Det gir dramatisk kraft når en nesten utålelig vellykket ung kvinne føler seg utsatt for krenkende oldingeblikk, men Solstad gjør det skuffende enkelt for seg og leseren ved å stille den gamle mannen opp mot en satirisk parodi på en ung kvinne. Han er langt bedre til å skildre en aldrende litteraturmann fra forgangne tider enn «den altomfattende ledende kvinnelige treningsprofet i Norge». Derfor blir det noe rumlende over Solstads bredpenslede pirking i metoo. Selv frustrerte gubber hadde fortjent bedre, for oldingeblikk er han svært god på.

Les også Adresseavisens anmeldelse av Dag Solstads nye roman «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen»

På forsiden nå