Debatt:

Teatersalen var halvfull. Det burde vært fullt!

«Kristin Lavransdatter» på Trøndelag Teater er en intens teateropplevelse, mener innleggsforfatteren.  Foto: Erika Hebbert

Saken oppdateres.

Ole Jacob Hoel konkluderer i sin anmeldelse av stykket fredag 4. oktober med at «oppsetningen som helhet […] blir for omstendelig og uklar» og havner på terningkast 3.

Det sier han ut fra at det er en lang forestilling i tid (fire og en halv time inkludert pauser), og at den omfatter hele (og da mener jeg hele) første del av trilogien, «Kransen».

Det er synd hvis Hoels anmeldelse gjør at mange velger bort en teateropplevelse. Den kvelden jeg så forestillingen var det litt over halvfull sal. Det burde ha vært fullt!

Men for meg er den hverken lang i opplevd tid som forestilling eller omstendelig. Den er fortellinga om Kristin Lavransdatter fra hun vokser opp på Jørundgård til hun blir gift med Erlend Nikolaussøn og skal flytte til Husaby på Skaun. Altså slik første bind gjør.

  Foto: Privat

Det er en intens og fortettet forestilling – jeg som publikummer ble dratt inn i den, enten jeg ville eller ikke. Jeg ble involvert i de ulike personenes skjebner og handlinger. Jeg følte med dem på godt og vondt, enda jeg utmerket godt vet hvordan det går med dem. For sikkerhets skyld leste jeg opp igjen bøkene i sommer, som en forberedelse til høstens store hendelse på hovedscenen. Og gledet meg.

Så møter jeg en scene som må ha tatt et dypt inngrep i lokale trelasthandleres finérplatelager. Og så kommer alle skuespillerne samlet inn i nåtidas dagligklær og plasserer seg på den langsgående veggbenken. Og der er de hele tida.

Det starter – forsiktig med å pensle ut et årstall for starten: 1306, og med at de forteller oss settingen om hvor vi er og hvem det handler om. Akkurat som i «Kransen». Fortellerteater?

Ja – og nei – og både og! En spennende miks av fortalt handling, replikker og skuespillerprestasjoner som glir umerkelig over i hverandre. Vi rives med, veves inn i livet og konfliktene, sorgene og gledene, de forskjellige skjebnene. Vi er på Jørundgård, i Hamar, på Nonneseter i Oslo. Vi blir fortalt hvor vi er; vi går oss ikke vill i personene og stedene, konfliktene og gledene.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Jeg har sjelden opplevd en så fascinerende dramatisering av en roman. Ubundet av tid og sted, men likevel nærværende. Ikke opphengt i og forstyrret av middelalderklær, tunge møbler og stavkirkearkitektur. Spiller ingen rolle når det «egentlig» foregikk. Vi er mennesker nå som da, med livene vevd inn i hverandre.

Til dere som har tenkt å se årets Kristin Lavransdatter: Gled dere!

Til dere som ikke har tenkt å se den: unn dere en helaften med teatrets dyktige skuespillere og en type regi og scenografi dere ikke har opplevd før. Om du ikke har lest boka: det gjør ikke noe; du blir kjent med spennende og levende mennesker. Om du har lest den: det gjør heller ikke noe; du gjenoppdager og finner nye sider av handlinga og personene. Og gled dere!

For meg var handlinga skarpskåret og klar, personene framstilt med alle sine styrker og svakheter. Det er en av de korteste og mest intense fire-og-en-halvtimene jeg har opplevd. Jeg drister meg til terningkast 5 – minst!

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Våre debattfelt er åpne 07-00 hver dag. Les debattreglene her.

På forsiden nå