Når journalismen går for langt

Haddy Njies bok om Giske-saken har igjen fått journalister til å etterlyse en Vær Varsom-plakat for sakprosabøker. Det er et ganske dårlig forslag.

På kjøkkenbordet: Haddy Njie og Trond Giske i TV2s «Vårt lille land» i april. Hennes bok om Giske-saken har fått flere journalister til å etterlyse et etisk regelverk for sakprosa, på linje med pressens. Det er et enøyd forslag, skriver vår kommentator.  Foto: TV2

Saken oppdateres.

Vi journalister har mange sterke sider, men å se oss selv utenfra er nok blant de som er dårligst utviklet. Derfor kan det være svært nyttig å lese fortellinger om hvordan det er å være på den andre siden av en mediestorm, enten det er boka til Haddy Njie eller den skandaliserte svenske journalisten Fredrik Virtanens «Uten Nåde».

Etter lanseringen av Haddy Njies bok «Dagbok 13. desember – 13. februar» har flere journalister problematisert deler av innholdet i boka. Bergens Tidendes kommentator Jens Kihl mener boka flytter grenser for hva man kan påstå i ei bok i Norge og leverer et skarpt og godt angrep på bokas omtale av varslerne. I Klassekampen argumenterer forfatter Olaug Nilssen nyansert mot Kihls lesning. Til NRK tar Kihl til orde for en Vær Varsom-plakat for sakprosa og viser at kommentatorer er bedre til å kritisere mangler enn til å komme med løsninger.

Boka til Njie har skapt en interessant debatt om forholdet mellom sakprosa og journalistikk. Som vanlig i debatter i det skjæringspunktet kommer framtredende journalister fort med forslag om at sakprosa bør omfattes av organ som ligner pressens selvdømmeordning, Pressens Faglige Utvalg. Norske medier har en Vær Varsom-plakat med selvpålagte etiske normer for medier som gir retningslinjer for hva som er god og dermed også dårlig presseskikk.

Selvdømmeordningen til norske medier er et godt og effektivt system som mange land misunner oss. Mange også utenfor pressen kan sikkert hente lærdom og inspirasjon fra dette systemet. Det gjelder også forlagsredaktører som gir ut sakprosa, og som selvsagt har et etisk ansvar ved bokutgivelser.

Spørsmålet som dukker opp med ujevne mellomrom etter debattskapende bøker, er om skaprosabøker bør ha en tilsvarende Vær Varsom-plakat som pressen og eventuelt også en slags selvdømmeordning. Det er gjerne journalister som fremmer dette synspunktet, ofte med henvisning til at det de har lest i en bok, kunne de ikke ha skrevet i avisa. Fordi det ville ha vært et brudd på Vær Varsom-plakaten.

Andre, som Aftenpostens Frank Rossavik, går enda lenger, og viser til hvordan han som sakprosaforfatter i egne sakprosabøker har brukt reglene i Vær Varsom-plakaten med stort hell. Som om det som funker for Rossavik, fint burde kunne fungere for alle andre sakprosaforfattere også, journalister eller ikke.

En ganske vanlig synspunkt hos journalister, og sikkert også andre yrkesgrupper, er at egne metoder og arbeidsmåter med hell kan overføres til mange andre. Journalistikk er som regel sakprosa. Journalistikk er som regel dokumentar. Mange slutter derfra at det også er, eller bør være, omvendt. Slik er det ikke. Sakprosa og dokumentar er ikke nødvendigvis journalistikk. Heldigvis finnes det fortsatt historikere, essayister, sosiologer og folk med helt andre tilnærminger enn journalistikk som behandler virkeligheten i bokform og på film.

Sakprosa og dokumentar er et bredere felt enn journalister som kommer viftende med Vær Varsom-plakaten ved mulige etiske overtramp i ei bok, synes å ta inn over seg. Rett til samtidig imøtegåelse ved sterke beskyldninger i mediene lar seg dårlig overføre som prinsipp for sakprosabøker, selv om det sikkert er tilfeller hvor det kan gjøre boka minst like god. Bøker er ikke en etisk frisone, men sakprosafeltet rommer og bør romme subjektive og personlige beretninger på en ganske annen måte enn avisartikler og NRK-dokumentarer.

Det bør være mulig å tydeliggjøre redaktøransvar og det etiske ansvaret hos opphavskvinne i sakprosa og dokumentar uten å tre medienes plakat og selvdømmeordning over et felt hvor de passer dårlig. Derfor er det bra at professor i sakprosaforskning, Johan Tønneson, i et innlegg i Klassekampen denne uka etterlyser sterkere krav til angivelse av kilder, også i skjønnlitteratur som lener seg på sakprosa. Sakprosa er for viktig til å bli overlatt til journalister.

Les også kommentaren «Mennene som kom ut i metoo-kulden»








På forsiden nå