En krise vi aldri har opplevd maken til

Mange av oss har det vondt om dagen. Vi tåler dårlig at det som gir livet innhold, plutselig blir revet vekk.

Linn Skogholt (t. v.)og Kristi Hojem står i fullt smittevernantrekk utenfor legekontoret på Frosta. De tester folk som kommer i bil etter avtale.   Foto: Mariann Dybdahl

Saken oppdateres.

Terrorangrepet 22. juli for ni år siden var den verste hendelsen i Norge etter andre verdenskrig. Tragedien preget oss i lang tid. Nå står vi i en annen type situasjonen, en som endrer hverdagen til hver og en av oss. Bare de som har flyktet fra krig og de eldste, som opplevde andre verdenskrig, har vært gjennom noe liknende.

Vi begynte å merke det for alvor tidlig denne uka, da stadig flere arrangementer ble avlyst. Torsdag ble situasjonen enda mer dramatisk, da regjeringen etter altfor lang tids nøling la fram de strengeste tiltakene Norge har opplevd i fredstid.

Det mest dramatiske er at skoler, barnehager, universiteter og andre virksomheter må stenge. De fleste ser ut til å være enige i at det er nødvendig, selv om hverdagen blir vanskelig.

Situasjonen preger oss på flere plan. Noen blir fristet til å hamstre, enda myndighetene advarer skarpt mot det. I enkelte av butikkene jeg besøkte torsdag ettermiddag, var det kø. I andre var besøket normalt. Vi får håpe trangen til å hamstre avtar når vi blir vant til den nye hverdagen. På Meny på Solsiden var i hvert fall hyllene fulle, og folk vasket hendene ved boksautomaten. Håndhygienen har nok fått et kraftig oppsving de siste dagene. Å vaske hendene er det enkleste vi kan gjøre i den nasjonale dugnaden vi er i gang med.

I tillegg de alvorligste effektene av viruset, berører det også de nokså små tingene i livene våre. For noen kan det være like ubehagelig som de mer dramatiske utslagene. Strømmen av avlysninger vi har opplevd de siste dagene, har vært vanskelig å svelge for mange.

Tenk deg for eksempel at du er 15 år og skolens teateroppsetning blir avlyst. Når du har gledet deg til begivenheten siden du gikk i femte klasse, er det en enorm skuffelse og mye verre enn å få fri fra skolen inntil videre.

LES OGSÅ: Dette gjør Trondheim for å bekjempe korona

Tenk deg at du er elleve år og endelig har begynt å få det til på fotballbanen. Fotballcupen neste helg, der du skulle imponere kameratene, er avlyst. For en elleveåring er det verre enn at skolen stenger.

Tenk deg at du og kompisgjengen lenge har forberedt dere til The Gathering i Vikingskipet. Det skulle bli vårens høydepunkt, men blir ingenting av. Konfirmasjoner kan bli avlyst. Russefeiringen blir nok atskillig mer beskjeden enn elevene trodde for få dager siden. Hvis du er voksen, må du avlyse påsketuren til New York, og ferien på Kreta kan gå fløyten. Og hva med 17. mai?

Vi nordmenn er et av verdens lykkeligste folk, men nå begynner det å røyne på, og jeg har full forståelse for et desperat utsagn jeg hørte for et par dager siden: - Jeg trodde 2020 ville bli et fint år, men nå blir det et drittår.

LES OGSÅ: Hele Frosta må anses som et karanteneområde

- For noe tøv. Såpass må vi tåle. Vi har atskillig større problemer enn avlyste reiser og avlyste konserter, vil du kanskje innvende. Jeg er helt enig i at slike avlysninger er småtterier, men de gjør likevel sterkt inntrykk på mange. For i verdens beste land er vi ikke vant til den minste uregelmessighet. I styrtrike Norge er det vanskelig å takle at det vi har gledet oss til, ikke blir noe av.

Når krisen nå rammer oss, blir vi kanskje mer klar over hvor godt vi vanligvis har det her i landet. Nei, alt er selvfølgelig ikke perfekt. Mange er fattige sammenlignet med flertallet, og forskjellene blir større. En del sliter med tunge tanker, rusavhengighet og depresjoner. 674 nordmenn tok sitt eget liv i fjor.

De fleste av oss tenker likevel ikke mye på velferdssamfunnets skyggesider til hverdags. Vi er mer opptatt av å leve best mulige liv. Det har vi gode muligheter til i et land som har en levestandard knapt noen andre er i nærheten av.

Men nå har vi plutselig fått noe annet å tenke på enn hva vi skal ha til middag. Etter hvert som vi klarer å organisere hverdagen på en ny måte, vil koronakrisen kanskje få oss til å tenke gjennom noe de fleste glemmer til hverdags. Norge er et land i verden. Det som skjer i Kina, rammer oss, enten det handler om virus eller økonomi. Vi har alle ansvar for hverandre, på tvers av landegrenser.

De siste dagene har jeg tenkt på en engelsk tekst som mange har sitert på sosiale medier. Den henvender seg til folk som har hamstret 28 pakker pasta, som leter etter Antibac og ansiktsmasker på svartebørsen og som planlegger å flykte fra koronasmittede områder sammen med ungene. Konklusjonen er klar: «Se aldri igjen ned på folk som flykter fra krig og sult.»

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

Statsminister Erna Solberg (H) og helseminister Bent Høie (H) var alvorlige da de torsdag la fram strenge tiltak mot koronasmitte. 
        
            (Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix)

Statsminister Erna Solberg (H) og helseminister Bent Høie (H) var alvorlige da de torsdag la fram strenge tiltak mot koronasmitte.  Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix

På forsiden nå