Den aller stilleste uka

De siste 25 åra har vi gradvis tømt "den stille uke" for innhold. Nå gjør den tidenes comeback.

Stille uke: Årets påske blird en stilleste uka på lenge, skriver vår kommentator. Bildet er fra korsvandring gjennom Trondheim påska 2017.  Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.


Påskeferie har alltid vært den nest beste ferien for meg, etter sommerferien. Det gjaldt både da jeg dro til fjells for et slags nachspiel med vinter og snø, og i nyere tid på hytta ved sjøen som et slags forspill til våren. Gjerne med noen dager til på undervurdert vis å tilbringe høytiden på: Bypåske.

I år blir det vel bare det siste, men jeg skal ikke klage. For en gangs skyld vil "den stille uke", som vi gjerne kaller påska, bli ei stille uke. Den stilleste uka i manns minne. Det vil si minst den stilleste uka siden påska i 1995, da loven om helligdagsfred ble opphevet.

Tegning: Karl Gundersen 

Fram til da var det faktisk forbud mot dans, kino og andre offentlige tilstelninger på helligdager, som i påska i Norge. Jeg husker fortsatt følelsen av å ta steget fra fortiden til framtiden da forbudet omsider ble opphevet til påska for 25 år siden. Loven hadde røtter i den såkalte Sabbatsforordningen av 1735. Den førte til at man helt fram til 90-tallet i Trondheim kunne oppleve at de få utestedene som holdt åpent for oss med bypåske, hadde sperret av dansegolvet, for å hindre lovstridig dans.

Den stille uka strekker seg fra palmesøndag til påskeaften. Navnet kommer av at det tidligere ikke ble ringt med kirkeklokker i denne perioden og at orgel heller ikke ble brukt under gudstjeneste. Det skulle være stille, inne som ute. Motstykket til dette har vært høylytte påsketog av biler fra Norge til Sverige for handel og fest på skjærtorsdag. Til Strømstad i rituelle reportasjer på Dagsrevyen og mot Storlien og Åre i Trøndelag og Adresseavisen. I år blir det forhåpentligvis stillere på den fronten også.

Så hva skal vi gjøre i påska i år, bortsett fra å legge puslespill i stedet for å spille yatzy og ta et glass til ettertanke i stedet for på afterski. Mange vil nok gjøre det som vi mennesker sannsynligvis er bedre til enn vi tror: Å gjøre det beste ut av det.

De siste ukene har det vært skrevet mye om digitalisering. Hvis de ukentlige meldingene om skjermbruk til folk flest ligner mine, har det blitt mye mer skjerm. Samtidig viser NRK til tall som viser at flere nordmenn enn på lenge ser på såkalt lineær tv, det vil si på tv-program når de sendes, i stedet for på sin egen lille eller store skjerm når det passer.

Denne påska vil sannsynligvis forsterke dette comebacket for lineær tv, ikke bare for nyheter, men for påskekrimseriene, påskenøtter og alt som kan gi et snev av god gammeldags påske i mørkt moderne skjær. Så kan vi møtes på Teams eller Skype etterpå og snakke om det.

Den stilleste uka blir en anledning til å tenke over hva som vil eller bør endres etter krisa. Hadde dette vært en nyttårstale, kunne den ofte siterte klisjeen om at det kinesiske ordet for "krise" er det samme som for "mulighet" blitt brukt. For det første er det ikke særlig passende, og for andre er det feil. Det forslitte uttrykket stammer fra en tale John F. Kennedy holdt i 1959, hvor han mer presist sa at det kinesiske ordet for krise består av to tegn, ett for fare og ett for mulighet. Også det er feil, ifølge språkeksperter. Likevel har uttrykket smittet videre i lederfilosofi i drøyt 70 år, så det kan jo hende det virker.

Folk for flesk: Kunder i kø på Storlien i påska for 20 år siden.  Foto: Fugelsøy, Steinar

For noen vil påskebudskapet om gjenoppstandelse virke ekstra sterkt i år. I stedet for "Jesus Christ Superstar" på teatret, kan vi lese boka. Det kan være fristende å gi samfunnsutviklingen, ungdommen nå til dags, 40-åringer på tur til Alpene, kineserne eller den amerikanske presidenten skylda for stillheten som kommer sigende mot oss. Et alternativ, som også kan være litt oppløftende, er å se tilbake på verden av i går. Stille gleder er bedre enn stille fortvilelse.

Ta påska for 25 år siden, i 1995. Da kunne Adresseavisen melde om "Fyll og norske flagg" over svenskegrensa og "I kø for svensk flesk" i en reportasje fra Storlien langfredag. En av debattsakene var "Biskopene uenige om homofili" etter at tre av elleve biskoper ønsket en oppmykning av kirkens forhold til homofili. Rosemarie Köhn, Sigurd Osberg og Ola Steinholt ville gi homofile mulighet til tilsetting i kirkelige stillinger. De åpnet også for forbønn for homofile som har valgt å leve sammen, men presiserte at forbønnen ikke måtte ligne en vielse. Nedstemt.

Bråkmaker: Programsekretær i fjernsynet Mette Janson skapte storm med samlivsprogram på tv, her avbildet under en test av piper(!). Foto: Ivar Storløkken Aktuell / Scanpix  Foto: Aage Storløkken

Påska 1970, for 50 år siden, det var tider det. Da prøvde Kristelig Folkeparti å stoppe reprisen av tv-serien "Om samlivsspørsmål" ved Mette Janson. Det var særlig var den siste episoden om prevensjon som provoserte. Grunnen var at serien "synes bare å ha et eneste siktepunkt – å rive ned naturlig bluferdighet omkring seksual- og kjærlighetsliv".

Adresseavisens tv-anmelder den påska var langt på vei enig. Han, for vi får tro signaturen R var en mann, ønsket debatt om "hvorvidt Mette Janson bør få lov til å presentere ting på tv-skjermen som riktig nok alle har hørt om, og kanskje til og med sett før. Men det går ikke an likevel. Vi setter vår lit til en eller annen stortingspolitiker. Fjernsynet bør vokte seg". Biskopen i Nord-Hålogaland var på samme linje og mente serien var "kamuflert hedenskap".

Prevensjon på skjermen: Prevensjonsmidler på NRK skapte storm for 50 år siden.  Foto: Faksimile av VG

Da programmet første gang ble sendt, hadde VG følgene tittel i fete typer: "Prevensjonsmidler på skjermen i kveld: Sex-storm etter samlivsprogrammet?". Det 42 minutter lange programmet ligger i NRK-spilleren og anbefales til ettertanke og framtidstro i påska. Langsomt og saklig, med intervju med prest, lege og ektepar løfter Mette Janson(1934-2004) et relevant samfunnsspørsmål ut i offentligheten. Hun forteller at de 340 siste giftemål i Oslo med par under 20 år, førte til 300 barn før åtte måneder hadde gått. Sånn levde vi da.

For 25 år siden skildret Adressa-reporter Ole Jacob Hoel påska i Trondheim slik: "Maskoppene har forflyttet stresset sitt til mer rurale strøk, og tenk: vi har byen for oss selv". Han skildret andaktsfølelse av å gå i stille sentrumsgater. Den følelsen er verdt å søke i uka som kommer. Blir hyttesorgen for stor, minnes jeg standardsvaret på 80-tallet til folk fra familier som ikke hadde hytte eller slekt på fjellet, på spørsmål om påskeplaner: "Nei, det blir vel eventuelt dagsturer".

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg












På forsiden nå