Krisen har lært meg at andre vet bedre enn meg

Vi har alle et sterkt behov for å forstå det som skjer. Men det finnes få sikre svar. Det gjør oss slitne.

Tomme stoler på Åsvang skole. Når helsemyndighetene mener det er trygt å åpne gradvis åpne skolene igjen, må vi stole på at de vet best, mener Adresseavisens kommentator.   Foto: Christine Schefte

Saken oppdateres.

Nok en gang må jeg skrive en tekst som er full av spørsmål. Slik er tilværelsen blitt. Vi lengter etter svar som foreløpig ikke finnes. Hvordan takler vi å leve i en slik usikkerhet?

Når jeg går tur og møter kjentfolk, tar vi en prat på tre meters avstand. Vi snakker om det som skjer, og de aller fleste er ved godt mot, som det heter. Vi reagerer forskjellig, men når vi møtes kort og overflatisk, later vi som om vi tar krisen med fatning. Likevel merker jeg én ting: Vi vet ikke. Usikkerheten tar på.

Vi sliter alle sammen med utallige spørsmål. Hvor lenge vil det vare? Vil det bli verre? Norge har klart seg godt, men vil viruset blusse opp igjen? Hva skjer etterpå? Er det trygt nok å sende barna i barnehagen og på skolen?

Skal vi gjøre som barneombud Inga Bejer Engh sier og sende barna til barnehagen og skolen, har hun og helsemyndighetene rett i at vi må stole på fakta i stedet for å la oss styre av frykt? Jeg tror det.

Så lenge landet er halvveis stengt, blir vi rammet av arbeidsledighet, ensomhet og psykiske problemer. I Norge klarer vi oss likevel ganske godt, sammenliknet med hva de sliter med i mange andre land.

Men det er ett problem som rammer folk på tvers av landegrenser, uavhengig av antall døde og uavhengig av velstand: Usikkerheten. Usikkerhet gjør vondt, om du er rik eller fattig. Og vi som lever på toppen av verdens velferdspyramide, er mindre vant til å leve med usikkerhet enn dem som ikke kan være trygge på om de får nok mat i morgen. Derfor leter vi desperat etter svar, etter noe å holde oss fast i.

LES OGSÅ: Flere butikker åpner igjen

Vi gjør det på ulike måter. Mange av oss følger med på nyhetene konstant. Noen googler seg fram til utallige opplysninger på internasjonale nettsteder, lager egne statistikker og grafer og prøver å finne svar i form av tall. Noen peiser på med intens intervalltrening, kanskje for å slippe å tenke så mye. Dem om det.

Flere spørsmål, det er ingen ende på dem: Hvorfor er det så store forskjeller fra land til land? Hvorfor er ingen smittet i Røros, men seks i Selbu? Hvorfor er bare sju smittet i Stjørdal? Var de strenge tiltakene i Oppdal og Rennebu bortkastet, de har jo flere smittede enn kommuner som tok det mer med ro?

Så mange spørsmål og så få svar.

LES OGSÅ: Barneombudet vil ha en bedre begrunnelse

Mangelen på sikre svar er nok noe vi må lære oss å leve med, ikke minst vi journalister. Når Fredrik Solvang i «Debatten» på NRK griller politikere og pandemieksperter, spør han stadig om de vet helt sikkert. Når han spør direktøren i Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, om det er helt trygt å åpne barnehager og skoler, får han et godt svar. Hun sier at nei, vi vet ikke helt sikkert om det er helt trygt, men at det vil bli like trygt som å være hjemme. Solvang er likevel ikke fornøyd.

Han – i likhet med mange av oss – ser ut til å glemme at lite her i livet er helt trygt. Vi vet ikke helt sikkert hva som skjer når vi går ut døra, hva som skjer når vi setter oss i bilen, hva som venter rundt neste sving.

LES OGSÅ: Slik forbereder skoler og barnehager seg på å åpne igjen

At livet er usikkert, vet vi alle sammen, innerst inne. Men vi vil ha minst mulig usikkerhet. Vi vil ha klare svar fra noen vi kan stole på. Nå kan ikke engang de som vet mest, gi oss helt sikre svar.

Det er vanskelig å leve med. Men har vi noe annet valg enn å stole på dem som vet mest? Når helsemyndighetene mener det er trygt nok at barnehager og skoler åpner igjen, har hver enkelt av oss nok kunnskap til å si at de tar feil?

Usikkerhet er noe av det vi mennesker takler dårligst. Det er fristende å si at det var enklere under krigen, det vil si andre verdenskrig. Da hadde vi en tydelig fiende. De fleste nordmenn, med varierende mot, sto sammen i kampen mot nazismen.

Kanskje vi igjen skal samle oss bak én strategi. Vi skal selvfølgelig stille spørsmål, kritisere og diskutere, men vi kan ikke kjempe hver vår krig. En hær uten samhold vil tape.

Derfor tror jeg det er best å sende ungene i barnehagen og på skolen om noen dager. Det er i hvert fall best for ungene å leve så normalt som mulig.

Les mer om koronakrisen her

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

På forsiden nå