Ikke alltid beredt når det gjelder

Koronakrisen ripper opp i gamle sår. Igjen har vi glemt å forberede oss på det utenkelige.

Orkland 18. mars 2020 Marius Rian Sandø hadde tatt turen fra St Olav hospital i Trondheim til Orkanger for å klargjøre de militære teltene som skal brukes som mottak ved Orkdal sjukehus i forbindelse med koronasmitten.  Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

Vi har så langt kommet oss bedre gjennom koronakrisen enn de fleste andre land. En tilfreds helseminister Bent Høie (H) kunne før påske fastslå at vi har kontroll på viruset.

- En varslet katastrofe, uttalte vår tidligere landsmoder Gro Harlem Brundtland til VG etter at krisen var et faktum også hos oss, og regjeringen satte i verk de mest inngripende tiltakene i fredstid. Vi har nå levd i et nedstengt samfunn i over en måned. Med forbud og påbud vi ikke har opplevd maken til, har regjering og helsemyndigheter etter hvert vist nødvendig handlekraft. Kanskje, når krisen en gang er over, vil de kunne oppsummere krisehåndteringen som vellykket.

Les også: Verden endres raskere enn du klarer å si «kjeks»

Gro sitter i ledelsen for et utvalg nedsatt av Verdensbanken og Verdens helseorganisasjon (WHO) som skulle evaluere landenes beredskap i tilfelle en smittsom og dødelig global epidemi, en pandemi. Utvalgets rapport fra september 2019 var nedslående: «Verden er ikke forberedt, til tross for økende risiko for vidtrekkende spredning av epidemier», var konklusjonen. «Altfor lenge har verdensledernes svar på helsetrusler vært et sted mellom panikk og fraskrivelse av ansvar», sa Gro da rapporten ble fremlagt.

Da koronaepidemien etter en innledende fornektelse, førte til svært strenge tiltak i Kina, bagatelliserte norske helsemyndigheter risikoen for at viruset skulle ramme oss. Symptomene er ikke farlige, bare som en mild influensa. Kanskje har vi hundre smittede ved påsketider, ble det sagt. Virkeligheten skulle bli mye verre.

Les også: Akutte kriser - krypende kriser

Bagatelliseringen av faren for pandemier har også gitt seg alvorligere uttrykk. Det skulle fort vise seg at helsevesenet hadde utilstrekkelige lagre av smittevernutstyr, masker og tester. Sykehusene ville ikke ha nok sengeplasser dersom de alvorligste scenariene for antall koronasyke skulle slå til. Man kunne komme til å måtte velge mellom hvem som skulle få behandling og hvem som ikke skulle få det.

Om ikke en varslet «katastrofe», så er sengetallet i norske sykehus resultat av en villet utvikling. De siste tjue årene er det halvert, ut fra en idé om at bare de aller sykeste skal behandles i sykehus. Mest mulig behandling skal foregå poliklinisk. Hensikten er å spare penger, slik man også skal gjøre ved å unngå store lagre av legemidler og utstyr som bare kan bli nødvendig i unntakstilfeller. Men nå har vi nok en gang lært at unntak skjer.

Les også: En planlagt krise: Slik ble beredskapen bygd ned

Norske politikere må ta ansvaret for at også ved tidligere hendelser har vi ikke vært godt nok forberedt på å håndtere katastrofer. 22. juli 2011 er et alvorlig eksempel. Vi husker alle bildene av den synkende gummibåten overlastet med sikkerhetsstyrker på vei til Utøya, de kom for sent til å hindre massakren.

Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon var at vi hadde ressursene som kunne vært satt inn mot terroristen. Men ressursene nådde ikke hverandre, delvis på grunn av menneskelige feil og systemsvikt, delvis på grunn av byråkrati og at vedtatte sikringstiltak ikke var satt ut i livet.

På denne tiden for 80 år siden, var Norge blitt tatt på senga av den tyske okkupasjonsmakten. I årevis hadde politikere som sverget til det brukne geværs ideal stukket hodet i sanden. De lot alle deler av forsvaret forfalle.

Da tyskerne slo til i morgentimene 9. april, var det norske forsvaret fortsatt innrettet på et angrep fra vår gamle hovedfiende Sverige. Den topp moderne tyske styrken møtte krigsskip der halvparten var museumsgjenstander fra slutten av 1800-tallet. Meldinger ble ikke videreformidlet, de soldatene som heroisk kjempet imot tyskerne, var elendig utrustet. Landets ledende politikere hadde sviktet.

Les også: Da krigen kom til Norge, var vi helt uforberedt

Jeg skal ikke påstå at det er en spesielt norsk sykdom å ikke være forberedt på kriser og katastrofer. Mye tyder på at mange land har den samme «lidelsen». Når fienden er usynlig, er det ekstra vanskelig å forutse et angrep. Norge har et godt utviklet sikkerhets- og beredskapsbyråkrati med innholdsrike nettsider. Vi har fått råd om hvilke varer vi bør ha i hus for å klare oss i 72 timer. Egenberedskap, kalles det.

Problemet er ikke hvor mange poser havregryn vi har i boden. Utfordringene med beredskap må besvares av fremsynte politikere. Man trenger ikke å ha lest seg vettskremt på science fiction-romaner for å forstå at selv den mest utenkelige katastrofen kan skje. Man må bare være åpen, velorientert, vaktsom og lydhør for gode råd fra folk som vet bedre enn flertallet.

Vi vet at det vil komme flere pandemier og andre kriser. Er vi beredt da?

Bildet: 18. mars ble militærtelt satt opp og klargjort utenfor Orkdal Sykehus i forbindelse med koronasmitten. Antall sengeplasser på sykehusene er ikke dimensjonert for mer enn høyst nødvendig under normale omstendigheter. Foto: MORTEN ANTONSEN

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå