Sorry, Abid, jeg kan ikke delta i allsangen

Nei. Jeg gidder ikke sitte ved skjermen og synge «Ja, vi elsker» på 17. mai. Jeg er sterk tilhenger av fellesskap og samhold, men ett sted går grensen.

Slik blir det ikke i år, dessverre.  Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

Slik livet er blitt, sitter jeg ved en skjerm i 15 timer hver dag, og hvis jeg skal feire nasjonaldagen, vil jeg gjøre det i virkeligheten. Planen om allsang over hele landet er godt ment, et forsøk på å gjøre noe «sammen». Men nei, for meg blir det ikke aktuelt å sitte hjemme og synge småsurt og uengasjert inn i en skjerm på søndag. Jeg kommer heller ikke til å stå alene på verandaen i fire grader og regn og gaule «furet, værbitt». Sorry, Abid Raja, jeg kan ikke delta i allsangen. Det blir for kleint, som noen ville sagt da ordet var kult.

LES OGSÅ: Vi skal ha det skikkelig kult 17. mai, sier kulturministeren

I årevis hadde jeg et anstrengt forhold til 17. mai. Det begynte på barneskolen, da jeg ble utpekt som fanebærer og en sjenert gutt som meg måtte gå foran i toget. Senere ble det for mange svulstigheter, for mye «fedrene på Eidsvoll», for mye prektighet, for mange besteborgere med 17. maisløyfe fra brystet til langt nedpå lårene.

Da jeg fikk barn, fikk jeg en annen holdning til dagen. Jeg likte å stå opp tidlig, trille barnevogn til skolen og følge korpset til byen. Jeg likte å se barn med is på kinnene. Jeg likte å se folk med bakgrunn fra mange land som deltok i fellesskapet. Den norske formen for nasjonalisme er sympatisk, åpen og inkluderende, tenkte jeg. Ingen militærparader her i landet.

LES OGSÅ: Bli med på helikoptertur over byen

Selv om enkelte nordmenn er blitt i overkant nasjonalistiske de siste årene, liker jeg fortsatt 17. mai. Men jeg vil ikke stå på verandaen og synge. Jeg vil heller se korpset på smittevernavstand og barn som spiser is i virkeligheten.

På forsiden nå