På tide å høre på dem som vet best

Norge må komme i gang igjen. Noen ser ut til å oppføre seg enda strengere enn dem som vet best. Det kan bli et problem.

De som vet best: Fungerende, assisterende direktør i Helsedirektoratet, Espen Rostrup Nakstad, og avdelingsdirektør Line Vold i Folkehelseinstituttet snakker til folket.  Foto: Scanpix

Saken oppdateres.

Alle ser ut til å være enige om at en forsiktig og gradvis åpning av samfunnet er riktig. Vi er så heldige her i landet at vi har svært lave smittetall. Smittefaren har avtatt kraftig de siste ukene, og det er på høy tid å få hjulene i gang igjen, som det heter. Ellers blir kostnadene altfor høye.

En ting er at krisen koster hundrevis av milliarder. De sosiale og psykiske kostnadene er enda verre. NRK omtalte i forrige uke en studie fra Universitetet i Oslo. Den viser at nesten tre ganger flere voksne har fått symptomer på angst og depresjon de siste ukene. Koronatiltakene har ført til at Kirkens SOS får dobbelt så mange henvendelser fra folk med selvmordstanker.

Belastningene på hver enkelt, særlig på dem som har det vanskelig fra før, blir altfor store hvis unntakstilstanden varer lenger enn nødvendig.

Løsningen er etter mitt syn enkel: Vi må følge rådene helsemyndighetene gir. De som vet mest om smittsomme sykdommer, har gitt klare råd om hvordan vi skal åpne. Holde avstand, vaske hendene og alt det der. De rådene er det selvfølgelig viktig å følge.

Problemet er at noen ser ut til å opptre strengere enn nødvendig. Adresseavisen fortalte før helga at i Snåsa har de ansatte på sykehjemmet jobbet i kriseturnus med skift på tolv timer helt siden påske. Det høres slitsomt ut, særlig siden bygda ikke har hatt et eneste smittetilfelle. Jo, de ansatte ville det selv, og det kan ha vært god trening, men var det nødvendig?

Rundt en tredel av alle kommunene i Trøndelag har ikke hatt et eneste smittetilfelle. Mange kommuner hadde noen få smittede i mars, men de er nok friske nå, to måneder senere. Dermed kan de heller ikke smitte andre. Bare to har vært smittet i Namsos.

Folkehelseinstituttet mener ni av ti som har vært smittet, nå er friske. Dermed kan vi dele smittetallene som står på forsidene i alle aviser, på ti. Det betyr at Trondheim i dag har 30-40 smittebærere, i en by med 200 000 innbyggere. De er antakelig i isolasjon?

Smittetallet i Norge, den mye omtalte R-en, er nå langt under én. Andre sykdommer er kraftig redusert. Det har for eksempel vært færre tilfeller av hjerteinfarkt de siste månedene. Jeg kan ta feil, men jeg tipper at når vi ser tilbake på hvor mange mennesker som døde i Norge i mars, april og mai, vil ikke tallet være særlig høyere enn i andre år.

Jo, vi skal være forsiktige, for smitten kan blusse opp igjen. Da må vi i så fall tråkke hardt på bremsen. Men vi har eksperter som følger nøye med på sånt, og så lenge det går bra, kan vi ikke bremse mer enn nødvendig. Det vil koste altfor mye.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sju forsøk på ikke å være så sint

Derfor er det ingen grunn til at bedrifter, skoler og institusjoner konkurrerer om hvem som er best i klassen, om hvem som er flinkest i smittevern her i landet. Hvorfor vil noen være mer katolske enn paven? Paven er i dette tilfellet helsemyndighetene. Vi må følge de rådene de gir, for ingen av oss vet bedre enn dem.

Vi må åpne det de mener er forsvarlig. Ellers blir belastningen for stor, først og fremst for dem som ikke hadde det så enkelt fra før. Og det er vel dem vi skal ta mest hensyn til? Helsemyndighetene var dessuten ikke så strenge i utgangspunktet som regjeringen har vært. I midten av mars ville de for eksempel ikke stenge skoler og barnehager.

Vi kan høre på det fungerende, assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad sa i Dagsrevyen i forrige uke. Han er en forsiktig mann, og det virker som om han er tilhenger av strengere tiltak enn mange i Folkehelseinstituttet. Han sa ganske enkelt at viruset sprer seg gjennom dråpesmitte.

Det må da bety at så lenge de svært få smittebærerne som har kontakt med andre, ikke hoster, nyser eller puster på andre på nært hold, så går det bra? I så fall er det ingen grunn til å være redd for å møte en kollega på god avstand i trappa på jobben. Kanskje det ikke lenger er så viktig med hjemmekontor, hvis vi har fleksibel arbeidstid og unngår smekkfulle busser i rushtida?

Vi er fortsatt i gang med en dugnad. For at den skal lykkes, må folk være enige om at det er viktig å delta, både fordi det er fint å bidra i fellesskapet og fordi resultatet vil bli bra. Og reglene må være de samme for alle. Ellers vil mange skulke.

Ja, det er en klisjé, men noen klisjeer har et fornuftig innhold. Det er derfor de blir så mye brukt: Det gjelder å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

På forsiden nå