Da ondskapen slo innover oss, så brått og brutalt

  Foto: Terje Svaan

Saken oppdateres.

Dette er en forkortet versjon av Arne Okkenhaugs kapittel i boka «Aldri tie, aldri glemme. En bok fra AUF ti år etter terroren», som kom ut denne uka. Teksten gjengis etter avtale med forfatteren.

«Jeg og mor føler oss maktesløse, men vi har bestemt oss for å gjøre alt som står i vår makt for å unngå at mer smerte rammer dere som familie nå. Vi vil gå lange turer hver dag, slik at vi holder oss i form og øker sjansen for at vi kan være til stede for dere lengst mulig». Dette sa min far på 84 år noen dager etter 22. juli 2011.

Far ble født i 1926 og vokse opp på en gård i Trøndelag. I 1930-årene fikk han oppleve de hatefulle ytringene fra Nazi-Tyskland som gradvis flyttet de usynlige moralske grensene for hva som skal tolereres av menneskeforakt. Dette kulminerte med invasjonen 9. april 1940, da ondskapen inntok det fredelige landet vårt. Og, for de fleste, med et skrekkvelde som varte i 5 år. Som liten gutt ble jeg fortalt om nazistenes ugjerninger, om viktigheten av «å kjempe for demokratiets verdier» og «menneskets egen verdi i kraft av å være et menneske». Jeg syns det var spennende å høre om krigen, men jeg tok ikke helt innover meg hvor mye av far, og andre, sin grunnmur av verdier og personlighet som var bygd på denne erfaringen.

HER er boka lagt ut i pdf-versjon (ekstern lenke)

Arne Emil Okkenhaug og Sofie Rosten Løvdahl er to av bidragsyterne til boka. Her gjengis en forkortet versjon av teksten til førstnevnte.   Foto: Terje Svaan

Jeg har forstått mer av dette etter 22. juli. Ved hvert valg har far satt seg på toget, gått opp til valgbodene utenfor Stortinget, henvendt seg til partier kjent for populistiske og diskriminerende ytringer og konfrontert dem med deres utsagn. Helt siden kommunevalget høsten 2011 har han stilt det samme spørsmålet til FrP: «Dere hadde et tidligere medlem som drepte 77 personer i terror. Hvilket oppgjør har dere tatt i eget parti?»

Det ufattelige skjer. 16. juli 2011 er hele familien – Maria (9 år), Oda (13), Emil (15), Ann Mari (43) og Arne (44) – på Galdhøpiggen. Lite ante vi at vi i løpet av en uke skulle stå på den høyeste topp og siden falle ned i den dypeste dal. Vi ferierte hos farmor og farfar. Farmor og farfar var stolte over at barnebarnet var samfunnsengasjert. På bilturen til Utøya-kaia fortalte jeg Emil at farfar gledet seg som en unge til han kom tilbake og kunne berette om leirdiskusjoner som skapte glød i ungdommen.

Vi andre fire i familien dro på ferietur til Danmark. Det var første gang vi dro uten at eldstemann var med. Litt rart syns vi det var, men gutten vår var i ferd med å bli en ung mann. 22. juli leide vi oss inn på et vandrerhjem i en idyllisk liten småby. Mobiltelefonen sto på lydløs mens vi vandret i naturskjønne omgivelser. Softis ble kjøpt på ei brygge. Mens vi slappet av i solen, tok jeg telefonen ut av lommen. Det var mange ubesvarte anrop og meldinger.

Når man ikke har noe annet valg enn å være sterk, da først vet man hvor sterk man er.

Vi kom oss på første ferje til Gøteborg og en ulidelig lang kjøretur startet. Vi hadde gode hjelpere som gjorde alt som sto i deres makt for å kunne gi oss beskjeden som vi da ville ofret alt for å høre: «Emil er funnet i live». Tidlig på kvelden var det med håp vi svarte på hvert telefonanrop, men utover natten ble telefonen taus. Stillheten, og fortvilelsen, senket seg over oss.

Jeg forsto nok allerede da at jeg måtte innstille meg på at vi hadde blitt frarøvet en av våre tre umistelige.

Emil. Jeg tenker ofte på Emil og tankene dveler ved den flotte gutten vi mistet. Jeg vil dele noen av mine tanker.

De siste månedene hadde du vokst, Emil. Den hengslete tenåringskroppen din hadde strukket seg i været de siste månedene. Du hadde blitt lengre enn mora di.

Vi husker alle den siste klemmen. Vi husker den siste omfavnelsen. Deg.

Både mamma, Oda, Maria og jeg husker og har bevart deg i hjertene våre. Mamma hadde puttet en 500-lapp i brystlomma på skjorta di: «Den kan være kjekk å ha», sa hun. Du skulle til Utøya, noe du hadde gledet deg til i snart et år. Etter at vennen din Gaute kom tilbake fra sommerleir i 2010, hadde neste års leir vært et stort tema i gjengen, et tema det var knyttet både forventning og glede til. Utøya 2011 hadde blitt en «snakkis».

Du hadde vokst opp til å bli en flott ungdom. Våren 2011 fikk du din første kjæreste, du hadde flotte venner og du oppnådde gode resultater på skolen. Plassen din på media- og kommunikasjonslinjen ved Levanger VGS var sikret. Du var kjempemotivert, og søkte om stipend straks du fikk beskjed om at du hadde fått plass. Du gledet deg til å starte. Levanger videregående var nyrenovert og flott, og du snakket om at du skulle begynne på en fin skole til høsten.

Etter hvert ble et politisk engasjement i AUF en del av livet ditt. Du ønsket at kinoen i Levanger skulle bevares, og der var AUF på ballen. Det var møter, diskusjoner, engasjement og pizza. Du var godt likt, både av venner i ungdomsorganisasjonen og i kameratgjengen. Du var inkluderende og du så menneskene rundt deg. Allerede da du var liten, ble disse egenskapene lagt merke til. Barnehageansatte sa du hadde et «demokratisk sinnelag». Dette tok du med deg videre. Du var både omgjengelig og «likanes», som vi sier på trøndersk. Livet du hadde som 15-åring, var et godt liv. Du var også glad for at Norge flere år på rad hadde blitt kåret til verdens beste land å bo i.

Det sies at prisen man må betale for å være glad i noen, er sorgen over å miste dem.

Den nye og smertefulle hverdagen. Høsten 2011 kom, men Emil begynte aldri på Levanger videregående.

Den sommeren hadde barnemorderen frarøvet Emil livet ved pumpehuset på Utøya. For meg vil anders behring breivik for alltid være bare dette: en barnemorder. Emil var 15 år og 8 måneder. Omtrent halvparten av de drepte på Utøya var under 18 år. Jeg skriver navnet med små bokstaver. Det tror jeg ikke det er behov for å gi noen nærmere forklaring på.

Demokratiets verdier. For meg handler demokratiet om å kunne kommunisere fritt og akseptere forskjellige meninger. I en dialog preget av likeverdighet, fritt for trusler og bygd på tillit, kan gode og nye tanker vokse frem. I et demokrati har du lik rett til å gi uttrykk for meningene dine uavhengig av kjønn, legning, rase, religion, alder, sosial status og funksjonshemming. Ditt bidrag er uansett med på å styrke demokratiet.

Ikke alle ønsker denne friheten. Enkelte foretrekker å ta i bruk ondskapens redskaper i et forsøk på å kneble andres meninger og fremme sine egne. De velger å spre frykt med hatefulle trusler og voldelige handlinger. Vi så det på Utøya, der en mann fylt av ondskap angrep vårt demokrati. Barnemorderen ga uttrykk for sine meninger gjennom vold på en så ekstrem måte at han har frasagt seg muligheten til å ytre seg i et demokratisk samfunn. Vi så det samme under terroren i Barcelona, i Syria og ved stormingen av kongressbygningen i USA. I tillegg til å være onde handlinger, er alle disse angrepene preget av feighet. Barnemorderen på Utøya drepte forsvarsløse ungdommer, mens IS-terroristene angrep i flokk og drepte menn, kvinner og barn som kun kunne forsvare seg med ord.

Barnemorderen på Utøya kjempet altså mot demokratiet på lik linje med de feige terroristene som kjørte ned uskyldige voksne, barn og unge i Barcelona og Nice.

For noen år siden var den kongolesiske gynekologen og nobelprisvinner Denis Mukwege på «Skavlan». Da jeg hørte hans historie, tenkte jeg: Er vi klar over prisen ved ikke å ha et demokrati? Naturressursene er Kongos rikdom – og ulykke. Bander som vil sikre seg landets mineraler bruker et virkningsfullt våpen for å ta over områder som er rike på råstoffer. De voldtar kvinner og lemlester barn, mens ektemenn, foreldre og barn blir hjelpeløse vitner. Kvinner og barn lider som vanlig mest, men den hjelpeløse mannen mister også all selvrespekt, energi og livsgnist. Lovløsheten råder, ingen klarer å stoppe grusomhetene. Samfunnet har ingen demokratisk grunnmur.

Hva om det grodde frem en kultur blant norsk politi slik at de kunne ta imot bestikkelser fra pengesterke mennesker, som så slapp unna straff, for eksempel for å ha kjørt på et barn i fylla eller for å ha voldtatt og banket sin kone?

Hva om vi fikk tilbake det samfunnet vi hadde i krigsårene? Da var det rett å tenke at enkelte grupper var «overmennesker» og andre «undermennesker». Du kunne bli straffet for å forsøke å gi et utsultet menneske innenfor gjerdene på Falstad fangeleir i Levanger mat.

Vi skal ikke lengre enn til vårt naboland Russland for å se at det er blitt lovlig å diskriminere homofile. Deres grunnleggende menneskerett – ikke å bli diskriminert på grunn av sin legning – er blitt skjøvet til side av et overveldende flertall i Dumaen.

Tenk å ha et samfunn der det er de «slemme gutta» som bestemmer, de arrogante og menneskefiendtlige som kun handler med utgangspunkt i egen nytte og ikke med utgangspunkt i hva som er best for samfunnet.

Det som bekymrer meg i dag, er at det ser ut til at de «slemme gutta og jentene» rydder seg plass i form av verbal brønnpissing og pøbeloppførsel. En brønnpisser er en som forgifter et miljø på en fordekt måte, eller som forgifter en (politisk) debatt med usaklige beskyldninger mot motparten. Brønnpissere finnes nok i alle politiske partier og samfunnslag, men min opplevelse av det som skjer i våre dager, bekymrer meg: Forakt og minskende respekt for meningsmotstandere har tilsynelatende ført til økt oppslutning for grupper som fremelsker hatefulle ytringer, økt tiltro i befolkningen til konspirasjonsteorier og bruk av kommentarfelt på sosiale medier til offentlig mobbing. Dette er, etter mitt skjønn, en trussel for demokratiet.

Tillitspersoner sin betydning. Varmen, varheten og den felles nasjonale omsorgen rett etter 22. juli, ser ut til å ha trange kår for tiden. Jeg bruker ordet «bekymret» og ikke «skremt» når jeg skal beskrive dette. For meg er det «å bli skremt» noe som lett kan føre til taushet og tilbaketrekning. Vårt demokrati har behov for at kloke, medmenneskelige personer stiller i front, på vegne av oss andre, for å forsvare og forvalte våre verdier, holdninger og meninger til det beste for flest mulig. I tillegg må vi ikke glemme Per Fugellis kloke ord: «Bry deg om flokken din.»

I mitt hode handler det om å stille opp for hverandre, ta vare på hverandre, også de du ikke umiddelbart tenker på som en del av nettopp din flokk. Når en religiøs eller politisk motstander blir mobbet til taushet, da skal vi stille opp og sørge for beskyttelse og bringe vedkommende tilbake til «talens kraft». Det er få ting som gleder meg mer enn å se at personer som har sett seg nødt til å ta en «timeout fra manesjen», komme tilbake og på nytt gjør en innsats for fellesskapet. Tidligere leder av Senterungdommen Sandra Borch er et eksempel på en slik person. Hun ble hetset og drapstruet, og hadde behov for en pause. Men nå er hun tilbake. Dette er med på å bekjempe krefter som stimulerer til menneskeforakt og destruktiv atferd.

Når politikere setter det «å gjøre noe for hele flokken» i høysetet, tror jeg de hjelper seg selv til å styrke deres demokratiske sinnelag og egen indre godhet – i kamp mot ondskapen. Dette går utover partipolitikken. Det handler om noe mer, som angår det å være mennesker i et samfunn.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Håpet. Jeg vil avslutte med Cherokee-legenden om den kloke gamle mannen som lærte sine barnebarn om livet, fordi den understreker nettopp betydningen av å begynne med seg selv:

Jeg har en stor kamp inne i meg. Det er en kamp mellom to ulver.

Den ene ulven står for ondskapen; som frykten, sinne, misunnelse, sjalusi, grådighet og arroganse.

Den andre ulven står for godheten; som gleden, fred, kjærlighet, håp, deling, ydmykhet, snillhet, vennskap, empati, sannhet og medlidenhet.

Den samme kampen som skjer i meg, skjer i deg også, og i alle andre mennesker.

Barna tenkte over dette en liten stund, og spurte deretter sin bestefar: Hvilken ulv vil vinne?

Og den gamle kloke mannen svarte: Den som jeg mater.

Til høsten er det stortingsvalg. Jeg regner med at min far er på plass utenfor valgbodene. Da er han 95 år. Som sønn er jeg stolt – og rørt – over at jeg har en far som møter opp, utfordrer og bygger sin argumentasjon på dyrekjøpt erfaring, og som kjemper for verdier større enn oss selv.

Vi må ha troen på menneskets verd. Som dikteren Nordahl Grieg skriver: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.»

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå