Et pinlig knefall for Kina – på ski

Den norske skiavtalen med OL-hjelp til Kina framstår som en prinsippløs kobling av politikk og idrett.

MUTIANYU, KINA 20170410. Statsminister Erna Solberg avsluttet Kina-besøket med å møte president Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing mandag. Solberg har vært på offisielt besøk til Kina der gjenopptakelse av politisk og økonomisk samarbeid med Kina er hovedformålet med besøket Foto: Heiko Junge / NTB  Foto: Heiko Junge

Saken oppdateres.


Språkrådet kåret i fjor «sportsvasking» til årets nyord. Begrepet benyttes vanligvis om stater eller organisasjoner som bruker sportsbegivenheter til å avlede oppmerksomhet fra kontroversielle forhold. Fotball-VM i Qatar og OL i Kina er eksempel på dette. NRK-dokumentaren «Alt for Kina» viser hvordan Norge har brukt skihjelp til Kina før OL som middel for å bedre forholdet til landet og fremme norsk fiskeeksport. Koblingen av idrett og politikk, uten særlig forankring i idrettens organer, viser at sportsvasking ikke bare skjer i autoritære stater.

Både regjeringen Solberg og Idretts-Norge har en del å svare for etter Brennpunkt-dokumentaren. Den problematiser hvordan den norske regjeringen, med statsminister Solberg i spissen på besøk i Beijing i 2017, undertegnet en avtalte mellom Kinas statlige idrettsadministrasjon og det norske Kulturdepartementet.

Norge forpliktet seg til å gjøre kinesiske utøvere gode på ski, uten at en slik avtale var behandlet av idrettens organer først. Prinsipp om armlengdes avstand og demokratiske prosesser i Idretts-Norge i en storpolitisk sak som dette, er det vanskelig å få øye på. Det framstår snarere som om Norge brukte idretten til å bedre forholdet til Kina, uten å forankre dette på demokratisk vis i organisasjonen som skulle gjøre jobben.

Daværende idrettspresident Tom Tvedt sier at idretten ble overkjørt og at han i dag angrer på at de ikke satte foten ned da de omsider fikk avtalen til behandling. Etterpåklokskap er bedre enn vedvarende prinsippløshet, men denne saken viser hvor viktig det er at idretten – og kulturen – er fri, uten statlig overstyring.

Daværende idrettsminister Linda Hofstad Helleland fikk mye fortjent ros for sitt oppgjør med IOC og pampeveldet i idretten. I denne saken viser hun til at styremedlem i idrettsforbundet og mangeårig IOC-medlem Gerhard Heiberg var en pådriver for samarbeidet med Kina. Det er en tynn begrunnelse for å bruke idretten – uten å spørre idrettsforbundet først en gang – til et politisk redskap for å fremme norske interesser. Sportsvasking kan vi kalle det.

På forsiden nå