Det er ikke bare høyst usmakelig, men ekstremt historieløst når Siv Jensen blir sammenlignet med Adolf Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels.
Jeg ser at avisa Klassekampen på lederplass trekker paralleller mellom det antisemittiske klimaet i Norge i mellomkrigstiden og det antimuslimske klimaet i Norge i dag: Begge grupper ble (eller blir) ikke bare sett på som fremmede, men som en konspirasjon, en internasjonal sammensvergelse. Men også denne sammenligningen halter. Europeiske byer ble ikke terrorisert av jøder, slik europeiske byer er blitt terrorisert av radikale islamister.
Det er i disse dager 20 år siden ayatolla Khomeini utstedte dødsordren mot Salman Rushdie. I 1989 kunne selv ikke en fatwa stoppe videre publisering og salg av Sataniske Vers. Oversettere og forleggere ble drept, eller forsøkt drept, også i vårt land. Penguin-ansatte måtte gå med skuddsikre vester. Men forlaget vek likevel aldri en tomme. – Islamistene tapte slaget, men de vant krigen, sier den britiske muslimen Kenan Malik. For kjernen i kritikken mot Rushdie – at det er uakseptabelt å krenke religioner (dvs: islam) er nå svært bredt akseptert, også i den vestlige verden: Langt mindre islamkritiske bøker enn Sataniske Vers blir aldri utgitt fordi noen frykter bråk. En Mozart-opera må tas av plakaten, skuespill blir vingeklippet, et kalkmaleri fra middelalderen må tildekkes, billedkunst må fjernes fra gallerier. Paven blir truet på livet fordi han i en akademisk forelesning siterer en islamkritisk bysantinsk keiser fra det 15. århundre.
I Nederland må en politiker søke dekning i en atomsikret bunker under det nederlandske parlamentet fordi har laget en film muslimer ikke liker. Når han reiser til Storbritannia for å snakke om filmen, blir han nektet innreise fordi han utgjør en fare for den alminnelige orden – straffet, ikke for noe han har gjort, men for noe andre kanskje kunne komme til å gjøre mot ham. (Geert Wilders film er for øvrig et makkverk av en film, men det er ikke poenget).
En karikaturtegner blir arrestert og siktet for å ha krenket islam, og det kommer fram at det i Nederland er nedsatt en statlig gruppe som skal overvåke, finne og eliminere alt som kan tenkes å skape problemer for regjeringen i den muslimske verden. Mange mennesker lever med drapstrusler hengende over seg bare fordi de har tegnet, sagt eller skrevet noe som påstås å krenke islam. («Si at religionen min er fredelig, ellers så dreper jeg deg!»)
Man kan legge til at det er mange likheter mellom fascismen og den radikale islamismen: jødehatet, voldsdyrkingen, og ikke minst forakten for friheten, demokratiet, moderniteten og kvinnefrigjøringen. Men det betyr ikke at man like godt kan snu opp ned på det hele og sammenligne Siv Jensen med Winston Churchill, selv om Churchill før krigen var enda mer mistrodd blant den britiske eliten enn Jensen er blant den norske.
For sytti år siden hersket fascismen i Tyskland, Spania og Italia – og den var på frammarsj over hele Europa. Den militante islamismen eller jihadismen representerer en liten minoritet blant den muslimske minoriteten i Europa, og de fleste undersøkelser tyder på at dens innflytelse på retur også blant minoritetsbefolkningen.
Men forsonings- og ettergivelsespolitikk overfor den arabisk fascismen er like idiotisk som den i sin tid var overfor den europeiske fascismen.
kokkvold@online.no
