På den annen side tirsdag 22.12. 2009

Færra te' Mexico

København-avtalen er noe av det minst forpliktende denne verden har sett.

Saken oppdateres.

Vi tilbys 30 sølvpenger for å forråde vårt folk og vår framtid sa forhandlingslederen fra Tuvalu. Det sterkeste innlegget jeg hørte i København.



Vi som har trygge Norge å komme hjem til, med tindrende barneøyne og lys hver krik og krok nå før jul, vi skal klare oss. Vi skal klare å mobilisere håp og nye krefter til nye slag. Mitt største ønske er at Tuvalus befolkning setter nytt mot i sine forhandlere. Vi trenger dem mer enn noen gang. De fører en desperat kamp mot klokka og havet. De er de eneste som presser på for det verden trenger. De dro ikke for å undertegne en selvmordspakt, allikevel var det akkurat det verdens statsledere tilbød dem.



Verdens statsledere sviktet oss da vi trengte dem som mest. København ble en nedtur først og fremst fordi de rike landene ikke var villige til å ta ansvar for klimakrisen. Millioner av mennesker vil dø på grunn av uviljen fra våre statsledere. Det er de harde og dystre realitetene etter det som skulle være verdens viktigste møte. Men, å gi opp er ikke et alternativ. Vi må gjøre alt som står i vår makt for å løse et problem vi selv har skapt, og akkurat nå er det lyspunktet, at problemet er menneskeskapt.



København-avtalen er noe av det minst forpliktende denne verden har sett. Tenk om finanskrisen hadde blitt møtt med den samme beslutningsvegring? Men der kom milliardene trillende ut av regjeringene over natta.



Under oppsummeringen av møtet slo lederen for forhandlingene fast at de fattige land ligger mye nærmere forskernes anbefalinger i sine planlagte utslippskutt enn det de rike landene gjør. Det viser med all mulig tydelighet hvor ansvaret ligger. Lenge har forhandlingene vært preget av at USA krever kutt i Kina. Faktum er at det er USA som nå må komme på banen. Sammen med andre utviklingsland leverer Kina planer som reduserer utslippene mer enn de rike landenes planer.



Utslippene i rike land må kuttes med minst 40 prosent, men i København var de ikke villige til å love mer enn 12–19 prosent kutt samlet sett. Dette gir oss ifølge et hemmeligstemplet notat fra FN minst 3 graders økning i den globale middeltemperaturen. Det kan gi ubotelig skade og svært dramatiske konsekvenser for svært mange.



Verdens skjebne ligger nå i hendene på noen få i de rike landene. I januar skal både fattig og rik melde inn sine klimamål til FN.

Verden trenger desperat lyspunkt og land som går foran nå. I forbindelse med den nye regjeringserklæringen sa statsminister Jens Stoltenberg at han var villig til å øke Norges klimamål til 40 prosent dersom det ble en ambisiøs avtale i København. Andre land har gitt tilsvarende løfter: EU har sagt seg villig til å øke sitt mål fra 20 til 30 prosent kutt, og Australia og Russland opp til 25 prosent kutt. Alt forutsatte suksess i København. Tiden for forutsetninger er over.



For å få forhandlingene i gang igjen må Jens Stoltenberg øke Norges utslippsmål til 40 prosent, og ta kontakt med EU, Australia og Russland for å få dem til å gjøre det samme.



Verdens statsledere klarte å enes om å jobbe for et vellykket utfall av neste runde i klimaforhandlingene som er i Mexico neste år. De fjernet i siste øyeblikk forslaget om å ende opp med en juridisk forpliktende avtale i 2010.



Noen sier vi må gi opp FN og i stedet be de 6 største forurenserne bli enige. Vi skal altså la bremseklossene forhandle om verdens framtid, uten pådriverne fra Tuvalu. Hvor dårlig blir vel ikke en slik avtale? Nei, verden er avhengig av noen som sier det akkurat som det er. Uten dem er det ingen vits i å færra te Mexico.

Nei, verden er avhengig av noen som sier det akkurat som det er. Uten dem er det ingen vits i å færra te Mexico.



På forsiden nå