Signert tirsdag 31. juli 2012

Terror i Timbuktu

Timbuktu er nok av de de fleste mest kjent som en svensk rapartist. Men navnet har han tatt etter den sagnomsuste byen Timbuktu i ørkenstaten Mali.

Saken oppdateres.


Byen vokste fram på 1100-tallet på restene av en leirplass opprettet av tuaregene, opprinnelig en berbisk nomadestamme fra Libya, men som i dag er en fastboende, kvegbrukende folkegruppe på om lag 1,5 mill. Timbuktu ble etter hvert den ledende byen i Mali, en av tre ørkenstater i Vest-Afrika som vokste seg store og sterke på den lukrative handelen med gull, elfenben, salt, slaver og andre sterkt etterspurte luksusvarer i middelalderen av europeiske kjøpmenn. Her lå bl.a. Sankore-Universitetet som etter sigende skal ha huset ca 25000 studenter og gjorde byen til et spirituelt og intellektuelt sentrum for hele Nord-Afrika.

Byens tre store moskéer, Djingareyber, Sankore og Sidi Yahia var, og er fortsatt, monumenter over Timbuktus gyllene historiske tidsepoke da byen var et innflytelsesrikt maktsentrum på det afrikanske kontinentet og kontakten med det kristne Europa var betydelig. Da portugiserne og andre europeiske nasjoner slo seg ned i vest-Afrika og begynte å frakte varene sjøveien i stedet for via de gamle karavneveiene gjennom Sahara mistet imidlertid Timbuktu etter hvert sin betydning og sank ned i armod og fattigdom. På 1800-tallet ble byen gjenoppdaget, men da var det intet igjen av fordums prakt og byen fremsto mer som en landsby av små forfalne leirhus. Og slik fremstår den også i dag.

Denne våren har Timbuktu igjen kommet i sentrum for verdens interesse i forbindelse med lokale konflikt- og voldshandlinger som bl.a. har ført til at nok et kulturminne på UNESCOs verdensarvliste er blitt angrepet og ødelagt av politiske og religiøse fanatikere. Den tuareg-ledede organisasjonen MNLA gjorde i april opprør mot Malis regjering, avsatte den folkevalgte presidenten og erklærte opprettelsen av en selvstendig stat Azawad i Nord-Mali. En annen organisasjon, Ancar Dine med forbindelser til Al-Quaida, også den tuaregledet, gav først støtte til MNLA, men i dag er det åpen strid mellom dem og andre etniske og religiøse grupperinger.

Siden militær-kuppet i april har den ekstremistiske Ancar Dine hatt kontrollen over Timbuktu, og i månedskiftet juni/juli kom nyheten om at innbygger i Timbuktu som sympatiserer med Ancar Dine var i ferd med å ødelegge et gravmonument bygd i 1495 over den legendariske herskeren over Songhai-riket, Askia Mohamed. Askia er en nasjonalhelgen i Mali, han gjorde Timbuktu til sin hovedstad og islam til rikets offisielle religion. Gravmonumentet er en del av et stort islamsk klosteranlegg som nå står i fare for å bli rasert fordi det er kommet i klemme mellom etniske og religiøse grupper som legge ulike historiske verdier og symbolverdier i minnesmerket. UNESCO´s World Heritage direktør Irina Bokova sier de vil hjelpe Mali med å beskytte Timbuktu fra ødeleggelse og begrunner viktigheten av å ta vare på gravmonumentet med at det «...er helt essensielt for å ivareta det malinesiske folkets identitet og fordi det er et verdensarvminne.»

Men det er vanskelig å snakke om et folk i Mali, det er, (som i Afghanistan) mange folkegrupper med ulik etnisk, språklig og religiøs bakgrunn, og langt fra alle sympatiserer med makthaverne som fikk pyramidegraven til Askia erklært som verdensarv i 2004. Derfor blir det også problematisk å bruke et slikt argument som begrunnelse. At UNESCO har satt Askis gravkammer på verdensarvlisten er heller ikke noe som berører og forpliktiger de opprørske tuaregene i Mali. Hvorfor skulle de ha respekt for en beslutning som etter deres mening er tatt av en vestdominert organisasjon i samarbeid med de lokale makthavere om å bevare et minnesmerke som i deres øyne er en lite ønskelig påminnelse om de moralsk og religiøst uakseptable historiske forbindelsene til Europa og vestverdenen?

Sett på en slik bakgrunn blir uttalelsen fra en av lederne for Ancar Deni, som støtter ødeleggelsene, forståelig: «UNESCO har ingeting her å gjøre!» Situasjonen i Timbuktu synliggjør med andre hvilket kjempedilemma UNESCO står overfor når det gjelder å beskytte s.k «verdensarv» som brukes aktivt i en væpnet, etnisk regional konflikt. Mye tyder på at vi ennå vet alt for lite om de sammensatte forholdene mellom kulturminner og det samfunn som har skapt dem. Uten slik kunnskap kan vi heller ikke iverksette effektive vernetiltak.

På forsiden nå