Signert mandag 8. oktober 2012

Matpakke på samvittigheten

Debatten har rast noen uker om matpakker og oppofrende mødre, som pynter og dekorerer barnas nistemat til 10 i stil.

Skribenten mener det ikke er så farlig med litt dårlig samvittighet, heller ikke på matpakkefronten. 

Saken oppdateres.


Andre damer, taleføre og skriveføre av det såkalt «radikale» slaget, ser enda rødere når de hører om disse super-matpakkene og -mødrene, som gir andre mødre dårlig samvittighet for at de ikke klarer å leve opp til dette perfekte morsbildet og forventningene. Såkalte mammabloggere, som har lagt ut bilder av de fine matpakkene, har fått det glatte lag i oppslag skrevet av damer som anser seg som mer likestilt og moderne.

Jeg har ikke klart å hisse meg opp verken over den ene eller andre, og har smurt brødskiver og laget fem-seks kjedelige matpakker som før, uavhengig av frustrerte utbrudd og fine fjonge bilder av nistemat. Én ting er at det for de fleste av oss er nokså urealistisk å få tid eller lyst til å skjære ut grønnsaker i dyremønster eller blomsterformer. Eller å ha fantasi og overskudd til å finne på stadig nye retter i matboksen til minsten. Noe annet, og enda mer fascinerende er at noen kan bli så provosert av at enkelte mødre (dere må ha meg unnskyldt fedre...) velger å gjøre dette! Vi kan ikke gå rundt å få dårlig samvittighet eller mindreverdighetskomplekser fordi om noen er flinkere enn oss til lage matpakker, strikke gensere, holde orden i skolesekken og lekseplanen til barna, eller gå på søndagstur i marka!

LES OGSÅ: - Du trenger ikke stjerneformede grønnsaker

Det snakkes og skrives veldig fort om at man kan gi folk dårlig samvittighet om man kommer med råd om det ene eller andre, noe som fører til at vi føler oss som dårlige foreldre, at vi har dårlig selvdisiplin, og at vi ikke får til alt vi burde. Men er det så farlig om man får dårlig samvittighet iblant da? Noen ganger trenger vi et puff til å tenke annerledes, og til kanskje å gjøre andre valg eller prioriteringer.

Vi overøses stadig med råd og vink om hvordan vi skal leve livene våre, og hva som er bra og dårlig for oss. Selvfølgelig medfører dette at mange kan kjenne på den dårlige samvittigheten støtt og stadig. Men her må folk ta litt oppgjør med seg selv, og prøve å bestemme seg for hva de skal bruke energi på.

Som lege er det en del av min hverdag å formidle temaer som rører ved folks samvittighet, og det er en balansekunst. Jeg vet også som lege, at selv om noen legger ut glossy bilder av matpakker eller unger, så har alle sitt.

Jeg så nylig et intervju med Anne-Kat Hærland. Der snakket hun om at vi nordmenn har så lett for å føle oss krenket. Vi blir krenket av at noen gjør ting vi ikke får til selv, og vi er nokså selvhøytidelige. Hun har faktisk rett i at vi til en viss grad kan velge om vi vil bli krenket, eller om vi rett og slett skal gå videre og bare registrere at noen klarer mer enn oss på noen punkter, tenker eller velger å prioritere annerledes enn oss. Når det er sagt, syns jeg det er tullete å bruke så mye tid på å lage kunstferdige matpakker. Men det er noe helt annet enn å latterliggjøre kvinner og mødre som velger å bruke tid på dette, slik enkelte journalister har gjort. «Slike» mødre og bloggere blir gjerne betraktet som enkle, overfladiske og reaksjonære. La gå, noe av det kan være «gammeldags», og passer dårlig for de ivrigste likestillingsforkjemperne.

Men kanskje er det slik at denne «matpakke»- og cupcakes-greia, for den saks skyld, er en slags motreaksjon på at mange kvinner kjenner seg veldig skviset for tiden, og strever med rollebildet sitt på ett eller annet vis? Vi skal fortest mulig ut fra fødestua, ut i jobb etter barselpermisjon, ammingen er det ikke så nøye med, fordi det er viktig for barnet å ha far hjemme mens barnet ennå er baby, og vi skal nærme oss «mannssamfunnet» fortest mulig. Visstnok er dette det beste for barnet også...

Nå havner jeg langt ut på viddene fra matpakkediskusjonen, ser jeg, men det er kanskje fordi en del av dette kanskje henger sammen?

dr.klm@lykkeligsomliten.no

På forsiden nå