Medlemslandene har fått brev fra EU-kommisjonen som krever svar på om nasjonalstatene vil stille opp med nødvendig finansiering for å kunne realisere prosjektene. EU ser på CO2-fangst, -transport og -lagring (CCS) som helt nødvendig for å kunne nå sine langsiktige utslippsmålsettinger. Den såkalte 202020 målsettingen i EU som reflekterer 20 prosent reduksjon av klimagassutslippene, 20 prosent fornybar energi og 20 prosent energieffektivisering står ved lag. Og de kan klare det på grunn av omleggingen til mer fornybar energi har skutt fart, ikke minst på grunn av Fukushima-hendelsen. Kjernekraft er ikke fullt så strålende lenger. Det er imidlertid solkraft og vindkraft, og begge bidrar til oppfylling av klimagassmålsettingen og fornybarmålsettingen. Det de sliter med er energieffektivisering, her ser EU ut til å bare treffe halvveis opp på stolpen. Men målsettingene om 80 – 95 prosent reduksjon i klimagasser innen 2050 vil kreve hardere lut.
EU er teknologiorientert og har innført en mekanisme for å kunne finansiere demonstrasjon av nye energi- og klimateknologier. Ordningen kalles NER300 (New Entrants Reserve) hvor 300 står for antall millioner tonn CO ordningen omfatter. Verdien av disse 300 millioner kvotene solgt gjennom det europeiske kvotesystemet skal brukes til å realisere vindkraft, bølgekraft, solkraft, biodrivstoff, geotermisk energi og CCS-anlegg. Ideen er knakende god, den kortslutter pengestrømmen utenfor finansdepartementene og var robust ved introduksjonen av ordningen. Kvoteprisen var da rundt 180 kroner/tonn og verdien av kvotene 54 milliarder kroner. Dessverre har kvoteprisen sunket betraktelig på grunn av finanskrisen og liten kontroll på frikvoter. Du kan nå kjøpe en kvoteenhet til rundt 60 kroner. Det vil si at pengene som er tilgjengelig nå er bare én tredel av det man så for seg bare for noen få år tilbake.
Tilbake til CCS – hva er linken? Jo, de industrielle aktørene hadde regnet med en god slump penger fra ordningen som kunne bidra til at spleiselaget kunne gå opp. Dersom EU stilte opp med 50 prosent av kostnaden for anlegget, kunne industrien spytte inn kanskje halvparten av det og noen land ville være villige til å ta balansen til 100 prosent finansiering. Ordningen gjorde vei i vellinga ved at vi fikk mange interessenter på banen. Det skulle bygges anlegg snarlig i Tyskland, Polen, England, Nederland, Spania, Romania, Frankrike og Italia for å nevne noen. Dette handler om å være tidlig ute og få et kommersielt forsprang. Ingen tror innerst inne at det i fremtiden vil være greit å spy ut CO2 ukontrollert og uten en kostnad. Men så har ulykkene stått i kø, frikvoter og andre kvotemekanismer som vanner ut kvoteprisen, finanskrisen og røde tall på bunnlinjen for mange europeiske kraftselskap. Det som så ut som ti - tolv CCS-anlegg innen 2020 i Europa for noen år siden er nå mer sannsynlig ett til tre anlegg. Det er dette vi får vite om 17 dager, hvor mange anlegg som vil bli bygget. Fordi EU kommisjonen har sendt brev til alle som har søkt om støtte fra NER300 ordningen og bedt landene om å bekrefte nasjonalstatenes støtte til prosjektene finansielt. Det betyr at de må dekke gapet som nå har oppstått fordi EU-finansieringen blir mye lavere – kanskje bare rundt 25 prosent. Jeg har tro på at noen land er villige til å stikke halsen ut og at noen industrielle selskap ser det større strategiske bildet. England og Nederland er gode kandidater.
Og hva skjer ellers? Kina har ekspansive planer innen CCS og investerer i bygging av et slikt anlegg i Texas, ja du leste riktig. De har ti anlegg på tegnebrettet. Fordi de ser at her kan de utvikle teknologi som verden og de selv trenger og det er ingen finanskrise i Asia. Og USA og Canada har tatt ledelsen i racet for å bygge anlegg. Og Norge har skjønt at uten CCS-teknologi kan vi glemme langsiktige gasskontrakter til Europa og satser videre. Bra er det, for verden trenger denne teknologien for gasskraftverk og industrielle utslipp.
Skjebnetid betyr også nye muligheter, det skal bli spennende å se hvor mange måneraketter som blir avfyrt i EU.