Men hvordan står det til i Japan etter Fukushima-katastrofen og hva har det ført til for landets energibruk og strategi? Og hva blir det til med Kyoto-avtalen?
Etter Fukushima-katastrofen i mars 2011 stengte Japan ned de aller fleste kjernekraftverkene. I 2010 stod kjernekraft for 30 prosent av elektrisitetsproduksjonen i Japan. Etter en periode med ingen i drift er det nå fire av 54 anlegg som er i drift. Derfor sitter jeg igjen med undring etter et av innledningsforedragene på konferansen jeg deltar på. Det er fra et japansk firma som skamløst promoterer sin nye kjernekraftteknologi og beskriver hvor store reduserte klimagassutslipp dette vil føre til.
Etter hvert demrer det for meg at dette er et høyt industrialisert land som er som en stor fabrikk. De har få egne ressurser, men bringer inn råvarer og har en enorm innovasjonsmotor som forsyner verden med Toyotaer, varmepumper, elektronikk og alskens high tech-produkter. 128 millioner mennesker på ei øy på størrelse med Norge sier sitt, her er det høy intensitet. Tilbakeslaget ved Fukushima stopper ikke den japanske innovasjonsmotoren. De utvikler ny teknologi for kjernekraft som om ingenting skulle ha skjedd. At det i det hele tatt finnes kjernekraft i Japan er en kulturell avgrunn for meg etter at bombene kalt «little boy» og «fat man» ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i 1945 med over 200000 døde som følge. Innovasjons- og verdiskapingskraften er større enn frykten.
Nedstengingen av kjernekraften har medført at det nå produseres ca. 15 prosent mindre strøm i Japan. Men landet går rundt hovedsakelig som før. De sparer strøm – offentlige kampanjer og en kollektiv dugnad for å spare strøm er en selvfølgelighet. Det kollektive betyr mer enn individet. Mon tro hva som ville skjedd i Norge i en tilsvarende situasjon? Vi har Fimbulvinteren 2010 i minne – da måtte faktisk industrien stoppe i perioder i Norge for å sikre forsyningen. Men var det noen som slo av varmeovnene eller justerte ned termostatene i de tusen hjem av den grunn? Det er også interessant at et samfunn som Japan kan redusere strømforbruket med 15 prosent, for Norge ville det betydd at behovet for ny kraft for norsk forsyning ville da vært betydelig redusert og vi kunne eksportert mer ren energi til Europa. Om vi ser på hele verden, ville en 15 prosent besparelse bety omlag 3300 TWh, eller ca. 30 ganger Norges elektrisitetsproduksjon. Det ville betydd noe i en klimasammenheng, det! Energieffektivisering er utrolig viktig.
Kyoto-avtalen går ut av sin første forpliktelsesperiode ved nyttår. FN møtet under klimakonvensjonen (COP 18) har nå startet i Doha i Qatar. Er det tenkelig at vi får på plass en ny forpliktelsesperiode for Kyoto-avtalen? Norge vil arbeide for å få på plass en ny forpliktelsesperiode fra nyttår som skal gjelde til 2020. Dette er tidspunktet man har satt seg for at en ny mer verdensomspennende avtale skal tre i kraft. Vi har nå stø kurs mot en fremtid som er fire til seks grader varmere. Eller som det kan sies: «Om vi ikke legger om kursen snart så havner vi dit vi styrer.»
Do you Kyoto? er et begrep i Japan som skal fremme bærekraftig livsstil og grønne byer. Ironisk nok er Japan svært nølende med å forplikte seg til en forlengelse av Kyoto-avtalen. Og med god grunn selvsagt, slik alle land har grunner for hvorfor akkurat vi ikke kan forplikte oss. En idé for den norske delegasjonen i Doha er å spørre seg selv og alle andre land det ganske enkle spørsmålet «Do you Kyoto?». La oss håpe at en Kyoto-vind feier over Doha og at man sikrer seg at det finnes en avtale også etter nyttår. Kan vi egentlig tenke oss en verdensorden uten en klimaavtale, en verden som nærmer seg klimagassanarki?
nils.a.rokke@sintef.no