Da den første utstillingen åpnet i Schöninghuset i 1991 husker jeg en liten tass, han kunne vel være tre år, som sto foran et buet speil og lurte på hvordan han som var så tynn plutselig kunne bli så tjukk! Jeg forklarte, voksen som jeg var, at speilet hadde en krumning og at krumningen fordreide bildet. Tassen så irritert opp på meg fra knehøyde og sa at, ja da, han forsto at det var noe feil med speilet, men hvordan kunne han som var så tynn bli så tjukk???

Hvis det er én mann som virkelig skal fremheves i morgen må det være Per Røsæg. Per var fylkesingeniør og en sliter i ordets beste forstand. Han hadde denne visjonen om et vitenskapens opplevelsessenter som skulle inspirere barn og ungdom til å studere realfag. Jeg hadde gleden av å sitte i styret sammen med Per. Ofte diskuterte vi de små ting (vi hadde lite penger) men alltid i et inspirerende og langsiktig perspektiv om hva vi en dag skulle skape. For Per var hvert slag med hammer og meisel et ledd i å bygge en katedral. Han ville nikket anerkjennende til det vitensenteret som jubilerer i morgen.

Blant våre mange stopp på veien var ideen om å bygge Vitensenteret i Tyholttårnet. Realismen tilsa at vi holdt oss nede i sokkelen, men i våre mest vidløftige stunder tok vi hele tårnet i bruk. Toppetasjen kunne være et planetarium. Heisen kunne være raketten som sendte oss ut i verdensrommet. Restauranter var det nok av andre steder, mente Per. Han var uansett tilhenger av matpakke.

Virkelig fart i sakene ble det da Jan Øverli overtok som styreleder frem mot byens 1000-års jubileum. Atle Kjærvik ble kort etter utnevnt til daglig leder. Dette teamet ledet Vitensenteret i 15 år og har mesteparten av æren for Vitensenteret slik det fremstår i dag. Jan var professoren og strategen som visste hva som måtte til og som hadde kontaktene som gjorde det mulig, mens Atle var den unike kombinasjonen av formidler, administrator og snekker som fikk ting til å svinge i det daglige. Atle var typen som gikk rundt med skrujern i brystlomma.

Jeg forlot styret i Vitensenteret for ti år siden, men befant meg kort tid etter som styreleder for Vitenskabsmuseet. Der kjørte vi en strategiprosess som konkluderte med at vi måtte få flere besøkende. 100000 i året var et passende mål. Men hvordan skaffet vi 100000 besøkende til et gammelt museum på Kalvskinnet? Svaret ga seg selv: Alene klarte vi det ikke. Skulle målet nås, måtte det skje mer rundt oss. Vitensenteret var den perfekte match. Begge ville tjene på en samlokalisering.

Jeg tror fortsatt at dette er veien å gå. Kalvskinnet bør utvikles til å bli vitenskapens og kunnskapens bydel. Her kan barnefamiliene legge søndagsturen – oppsøke moderne, intelligente opplevelsessentra, omgitt av parkanlegg, kafeer og lekeplasser. Ikke bare én søndag, men mange. Trondheim har NTNU, Sintef, Statoils forskningssenter og en lang rekke teknologibedrifter, men hva vet egentlig folk flest om hva alle disse teknologene driver med? Kalvskinnet kan være kunnskapens møte med byen.

Et lite innstikk: Det skjer mye spennende innenfor byutvikling i Trondheim, men akkurat her kunne det gått raskere. Jeg ser ingen konflikter. Og arealet ligger der. Hva venter vi på?

Når jeg skriver dette undres jeg på hvor det ble av tassen foran speilet i Schöninghuset som lurte på hvorfor han ble så tjukk. I dag er han vel rundt de 25 – og godt over knehøyde. Jeg liker å tro at han arbeider som ingeniør i en bedrift som produserer vindmøller. Eller kanskje tar han doktorgrad innenfor nanoteknologi på NTNU?

Uansett tror jeg Vitensenteret har gjort en forskjell for mange. Per Røsæg var opptatt av at flere unge måtte inspireres til å studere realfag. Det tror jeg Vitensenteret har bidratt til. En million besøkende som har fått lov til å være forskere for en ettermiddag må opplagt ha satt noen spor. Flere livsløp har endret kurs. Gratulerer med 25-års dagen!

gunnar.sand@sintef.no