Signert 23. juli 2013

Sommerminner fra Nordland

Jeg har reist. Kom den eine dagen med fly fra Frankrikes vakre strender.

Saken oppdateres.


Hadde sett endeløs rikdom synliggjort i båter, inngjerda eiendommer, luksusbutikker med alt som kan kjøpes for penger.

Men også de enkle gleder: syn og lukt av markeder, fargesterke stoffer, duftende såper, lavendel, honning, klare oljer, friske grønnsaker. Og de største estetiske og kunstneriske opplevelser med Chagall og Matisse og Miro. Gått ved murer og under viadukter som har ligget der fra forrige tusenårsskifte. Sovet bak vegger som hadde holdt varmen ute gjennom hundrer av år. Det var ikke bare lett å sette seg på direkteflyet til Trondheim der kapteinen prøvde seg på en spøk: «Vi kan melde om samme vær på Værnes, vi flyr dere hjem til elleve grader og regn.» Det sakk i flyet.

Dagen etter var bilen pakka for 60 mils kjøring rett nordover. Etter at skiltene med trønderbær til salgs var passert, blei det stadig gråere i horisonten. Men også åpnere. Reinskurte fjell og berg. Tinder som reiser seg rett opp av havet der ute. Verdens vakreste kyst – Helgelandskysten.

Og her sitter jeg ennå etter nesten to uker. Ser på den gamle sinkbøtta med tiriltunge, rødkløver og tistel. Et fargeunivers mot det grønne og grå. Forleden hadde vi «kuling i kastan». Regnbygene kom horisontalt over fjellkammen. Fergebillettøren viste seg ikke på kaia. Her var det bare å få bilene og folket om bord. Ikke noe finstuing. Det var heller ikke nødvendig. Bobilene var en heilt anna plass enn på vårt fergeleie. Kanskje kjørt til Sverige. Sammen med alle andre. Det var bare å gi seg ende over og ta inn det spektakulære synet av svaiende trær og vatn som rant etter veier og stier. Molta vi fikk servert om kvelden av tante og onkel hadde en tilleggssmak av eventyr. De hadde trossa kulingen, gått ut og opp på myrene og funnet fjellets gull mot den mørke himmelen. Og tømt støvlene da de kom heim. Bare å fyre og tørke.

Til og med boka som ligger i kassen på det nærmeste turmålet måtte tas inn og tørkes. Den andre tanta la den i komfyren her om dagen. Noen hadde vært litt raske på posten og lokket var ikke heilt igjen. Nå er boka like god, om enn litt «medfaren». Det må ei bok tåle, som skal få med seg hvem og når og under hvilke forhold. I dag var det såpass til opphold at det faktisk gikk an å bla seg litt bakover og merke seg den eine og den andre. Om ikke folk er så flinke til å gå på besøk til hverandre lenger og dele nytt om hvor veiene har gått, veit vi hvor de var kvelden før. De har sjøl notert ned og lagt igjen håndfaste spor i bøkene. Og gjerne forsterka med ei innlogging med bilde på Facebook. Jeg har hauger av «likes» på de hustrigste uværsbildene. Og så det eine med sol på. Det leder knepent foran bildet med badebevis. Knapt over ti grader i luft og vatn. Det gjelder bare å være svett nok. Men vinnerbildet er med det nye lille mennesket i armene. Fire uker i verden. Åpnere blir det ikke, livet.

Det er nå det er lett å si «sånn går no dagan». Det er dette det blir minner av. Sommerminner fra Nordland. Visst skulle jeg gjerne sittet i fjærsteinene med et bål med nytrukken sei i glørne. Eller ligget ytterst på den krittkvite stranda der vi ser breen innerst i fjorden rett fram og Nord-Europas største steinur under Blokktind samtidig. Men det har vi kunnet gjøre de andre somrene. I år har vi funnet ut at det er godt med varme i ovnen til frokost. At det er fantastisk med varmekabler sånn at turskoa tørker skikkelig. Jeg har heller ikke latt meg friste til fånyttes innsats med sløv ljå. Og ikke dratt opp ei eineste gjenstridig hemula. Men nå er det heilt greit at «han bi likar i måra.» Vil gjerne stille på jobb om to dager med litt feriefarge.

siv.limstrand@bymisjon.no


På forsiden nå